Here's looking at you, kid

Det er en stor prestasjon å komme med på IMDbs Top 250-liste. Flere hundre tusen filmentusiaster stemmer på filmene og bare de 250 som har høyest rating kommer med. Jeg går ut i fra at de aller fleste filmene på den listen er filmen en egentlig "burde ha sett". Jeg skal derfor starte på toppen av listen og se de filmene jeg ikke har sett, hvertfall et stykke nedover listen.

Den første filmen jeg ikke har sett er film nummer 13, Michael Curtiz' klassiker Casablanca fra 1942, med Humphrey Bogart og Ingrid Bergman i hovedrollene. Den vant 3 Oscar i 1944 og var nominert til 5 andre. Filmen er satt til Casablanca i Marokko under andre verdenskrig og fokuserer på Rick (Bogart) og hans konflikt med moral, motstandskamp og et kjærlighetsdrama med Ilsa (Bergman). Filmen skal også ha gitt tittelen til The Usual Suspects fra 1995.

There's one in all of us

Barnefilmerskapere har lenge prøvd å få til kunsten det er å få foreldre til å "holde ut" de til tider nok så enkle og repetive filmene. De har plottet inn egne kommentarer til de voksne (se Løvenes Konge, nærmere bestemt Timon og Pumba) og grasiøse sanger av store artister (barn trenger vel egentlig ikke Elton John for å bli gira, det er bare å la Miley Cyrus synge tre fraser om og om og om igjen). I form av Wall-E og fjorårets 9 og Up har animasjonsfilmene vist at det ikke er bare det som høres i barnefilmer som kan glede de voksne, men også det man ser. Fantastiske bilder som imponerer mor og far minst like mye som datter og sønn. Spike Jonzes Where The Wild Things Are tar med seg denne effekten over til "levende film".

Filmen er basert på Maurice Sendaks barnebok av samme navn fra 1963 og handler om den fantasifulle gutten Max, spilt utrolig godt av Max Records. Max er lei av å leke alene og etter en episode med søsteren og en krangel med moren, rømmer han til en fatasiverden med store, fyktinngytende monstere. (Et av monstrene, Carol, har stemmen til James Gandolfini, passende nok er dette også det mest agressive monsteret.) Etter at Max har kronet seg selv konge prøver han å rule sin nye fantasiverden med lek og moro, men innser at det er ikke lett å blidgjøre monstre som er like sta og egenrådige som barn.

Det er mange tolkninger av Max' fantasiverden og hva som skjer der. Noen bringer Freuds underbevissthets-teorier inn i bildet, andre tolker det som barns frigjøring i sin egen fantasi. Uansett om og hvordan du selv tolker handlingen kommer du ikke unna at der er noen fantastiske bilder i filmen, den type bilder som vi tidligere bare kunne se i "voksenfilmer". Noen øyeblikk er nesten på nivå med The Assassination of Jesse James by the Covard Robert Ford og Into The Wild. Andre scener som imponerte var scenene hvor "the wild went wild" i skogen og veltet trær, slo hull i trær, hoppet og kastet hverandre 10-12 meter bortover. Dette er scener som vil vekke barnet i hver eneste en av oss. Se Where The Wild Things Are, gjerne sammen med en lillebror/søster eller sønn/datter, men det er ingen nødvendighet så lenge du sørger for å se den i høy kvalitet.

Oppdatert bloggdesign.

En liten teknisk post her, for å sjekke om den nye layouten fungerer for alle med tanke på forskjellige nettlesere osv.  Bare kommenter på dette innlegget om noe ser feil ut på bloggen. :)

The big engine that couldn't

I en alder av 68 år er Martin Scorsese en levende legende. Filmene hans har vunnet 15 Oscar av i alt 64 nominasjoner. Fem av filmene hans ligger på IMDb Top 250. Taxi Driver var til og med en indirekte årsak til attentatforsøket på Ronald Reagan i 1981.Tidligere i år mottok Scorsese "Cecil B. DeMille Award for lifetime achievement in motion pictures" ved Golden Globes. Prisen ble presentert av Scorseses vidunderbarn Robert De Niro og Leonardo DiCaprio.

Samarbeidet mellom Scorsese og De Niro startet med Mean Streets i 1973, og fortsatte med store filmer som Taxi Driver, Raging Bull, Goodfellas og Casino. Nå snakker duoen om å gjøre et come back med en remake av Taxi Driver, som det ryktes at Lars von Trier skal regissere.

Etter at Robert De Niro (midlertidig) avsluttet sitt samarbeid med Scorsese og begynte sin karrieres lange, katastrofale sisteettappe (hvis man ser bort i fra Heat fra 1995), fikk Scorsese en ny muse. Leonardo DiCaprios første Scorsese-film var Gangs of New York som ble nominert til hele 10 Oscar. Videre har de laget filmer som The Aviator og The Departed. Så man kan si at jeg var gira da de annonserte at de skulle gjøre enda en film sammen. Forventningene mine dempet seg betraktelig da jeg hørte at Shutter Island var en psycho, konspirasjons-thriller. Ikke akkurat min favorittsjanger.

Sjangerforrakt satt til side, det var fortsatt en Martin Scorsese-film, og jeg var over gjennomsnittet spent på å for første gang skulle se en Scorsese-film på kino (flaut). Åpningsscenen er fantastisk bra, flotte store bilder kombinert med voldsom, stemningssettende musikk. Det skal nevnes at både musikkbruken generelt og lydbruken spesielt var ypperlig gjennom hele filmen. En av grunnene til at jeg la merke til dette var fordi handlingen, dialogene og "avsløringene" er veldig forutsigbar. Jeg fikk rett og slett TID til å sitte og legge merke til smådetaljer mens jeg ventet på at Leonardo skulle finne ut av det vi i kinosalen visste for lenge siden. Helt ærlig, hvis du har sett et par lignende filmer før, og har half a brain, så vil du kunne forutsi det meste av filmen ved å se traileren. Nå kan man si dette er mer en negativ kritikk av sjangeren, enn av filmen. Men når Martin Scorsese lager en film, uansett sjanger, så forventer jeg at den er mye bedre enn de fleste andre filmer innenfor samme sjanger. Det skal kunne gå an å lage en psycho, konspirasjons-thriller med godt plot! Filmen er fullstendig avhengig av det lydmessige, det visuelle og av skuespillerprestasjonene. Og da er det godt man har skuespillere som Leonardo DiCaprio, Ben Kingsley, Mark Ruffalo, Ted Levine og til og med en ukreditert gjesteopptreden fra Robert De Niro som, sammen med svært mange flotte bilder, haler filmen i land. Michelle Williams drar den sammenlagte skuespillerprestasjonen litt ned. Jeg liker henne ikke. Jeg likte henne ikke i Dawson's Creek og jeg liker henne ikke nå.

Det virker rett og slett som Scorsese prøver å lage Zodiac (2007) møter The Shining (1980), men ender opp med å lage Gothica (2003). Kan ikke han heller bruke tiden sin til å lage flere gangster-filmer? Han har laget om New York, Las Vegas og Boston. Kanskje han burde lage en om Chicago?

Babykino

Som en kort oppvarming til dagens filmomtale har jeg funnet noe på Bergen Kinos hjemmesider:

"Babykino er et tilbud fra Bergen kino hvor mødre og/eller fedre kan ta med babyen til en kinoforestilling. Filmene vises med dempet lyd og litt lys i salen slik at det er enkelt å bevege seg rundt i salen og babyene kan sove (det er også greit om de er våkne). Alle som går på babykino får et sete til seg og et til babyen for å legge fra seg utstyr etc.

Vi legger vekt på å vise filmer som ikke har for voldsomme lydeffekter, men vi har alltid dempet lyd. Vi vil sjelden vise norske filmer på babykino, da det vil være problemer å få med dialogen når lyden er dempet.

Neste babykino (23. feb): Shutter Island"

86 Carat Damon

The Informant! er en smart og morsom film fra Steven Soderbergh, mannen bak gjenskapingen av Oceans's Eleven og de to påfølgende filmene, i tillegg til den originale The Girlfriend Experience. The Informant! handler om Mark Withacre, spilt av Matt Damon, som er visepresident i et stort landbruksfirma og som blir informant for FBI for å avsløre økonomisk kriminalitet i firmaet.

Dette kan fort høres ut som en dårlig konspirasjonsfilm, enda et "kunstnerisk slag" mot kapitalisme, eller rett og slett en krim-film. Men filmen er på langt nær dårlig. Den holder seg på beina og sklir aldri ut i en sjangerklisjé. Jeg vil heller si at det er Ocean's Eleven møter Catch Me If You Can, med en tvist. Selv om filmen kan være litt langdryg, er den svært original uten å være sær. Handlingen foregår stort sett på begynnelsen av 90-tallet, noe som nå er blitt så lenge siden at man enkelt kan vise det med klesmote, hårfrisyrer og "nye" biler. Visuelt sett er filmen svært god, særlig med tanke på fargebruk. Den har et stykke igjen for å nå Wes Anderson-nivå, men det har alle. Musikkbruken spiller som en tolvte mann på laget og fungerer veldig godt til å sette stemninger, sammen med fortellerstemmen til Matt Damon. Han lirer ut av seg alle slags små rariteter, som merkelig nok passer godt inn i de fleste situasjoner. Jeg vil også tørre å påstå at Damon gjør en av sine beste skuespillerprestasjoner siden Good Will Hunting (1997), hvis man ser bort i fra The Departed (2006). Filmen er morsom og uforutsigbar, jeg anbefaler den til folk med litt tolmodighet som setter pris på originale filmer og vil se Matt Damon i en rolle som ligger langt fra Jason Bourne.

44 Inch Waste

44 Inch Chest er bortkastet tid.

Selv med gode skuespillere som Ray Winstone (The Departed), John Hurt (Dogville), Ian McShane (Hot Rod, Coraline) og Tom Wilkinson (RocknRolla) er dette en kjedelig film som er ferdig før den virkelig kommer i gang. Traileren er like misvisende som traileren til The Men Who Stare at Goats. Den fremstiller filmen som en smart og spennende britisk gangsterfilm. Jeg trodde først det var en halvgod Guy Ritchie-etterligning. Men det viste seg at det mest underholdende, i tillegg til et par gode linjer, var assossiasjonene jeg fikk i åpningsscenen. For det som skal være en rolig og stemningsfull åpningslåt, som står i kontrast til kaoset som vises i langsomme klipp på skjermen, er låten Without You av Badfinger (Mariah Careys coverversjon er kanskje mer kjent). Og hva tenker jeg på når jeg hører den låten? Jo, Ken Lee!