Når Gekko ikke er Gekko nok

Greed is good. Men ikke når Oliver Stone prøver å lage en av tidenes mest kyniske finansthrillere om til en moralsk kjærlighetshistorie.

Wall Street: Money Never Sleeps er en oppfølger til den originale Wall Street som kom i 1987. Den originale filmen har blitt en klassiker, litt fordi den hadde et skrått syn på det frie markedet under Reagan/Thatcher-regimet på 80-tallet, litt på grunn av gode prestasjoner fra far og sønn Sheen, men aller mest på grunn av Michael Douglas' portrettering av den hennsynsløse finanskjempen Gordon Gekko som han vant Oscar for. Money Never Sleeps tar opp igjen tråden da Gekko slipper ut fra fengsel i 2001 og historien fortsetter 7 år senere, hvor Gekko har gitt ut en bok, "Is Greed Good?", og ellers reiser rundt å holder foredrag hvor han advarer mot en kommende finanskrise på grunn av at bankene låner alt for mye penger til folk som ikke på noen måte har råd til å betale tilbake. Gekkos datter, Winnie, har bygd opp et hat mot sin far etter at hennes bror (Gordons sønn) tok selvmord, men hun har også ironisk nok funnet seg en kjæreste, Jake Moore (Shia LaBeouf), som er en up and coming Wall Street-megler, som man fort forstår vil ta Bud Fox-rollen og vil fort falle for Gekkos sjarm. Gekko vil bruke Moore for få kontakt med sin datter, mens Moore på sin side vil bruke Gekkos kunnskap til å hevne seg på Bretton James (Josh Brolin) som egenhendig drev firmaet Moore jobbet i til konkurs, og dermed firmaets sjef, og Moores mentor/farsfigur, til selvmord.

Plottet i seg selv er ikke så dårlig, men det er til tider vanskelig å vite om filmen først og fremst skal være en hedring/melking av originalen/Gordon Gekko, en kommentar til finanskrisa eller en kjærlighetshistorie mellom LaBeouf og Mulligans karkterer. Det som er sikkert er at filmen på langt nær er like god som originalen, mye fordi Gekko til tider er for snill og sentimental. Som en kommentar til finanskrisa er ikke filmen så alt for dum, Gordon Gekko selv tar opp en hel del gode poeng, men i alt kommenterer filmer for lite på emnet til at man får noe dypere forståelse for bakgrunnen til krisa. Shia LaBeouf gjør en veldig mye bedre rolle enn jeg hadde trodd han noen sinne kunne greie, men det er noe med en gutt som ser ut som om han er 12 år som gjør han til en mindre troverdig tøff finansmann enn Charlie Sheens originale Bud Fox. Jeg må også innrømme at det er imponerende av Oliver Stone å velge Carey Mulligan til å spille filmens kvinnelige hovedrolle, en rolle som har et stort emosjonelt spekter, enn å bare bruke en eller annen babe som tiltrekker seg en enda bredere mannelig publikum, og som heller kan vise litt hud enn å gråte (Megan Fox i Transformers-filmene). Problemet er at, og dette vegrer jeg meg litt for å si, man kanskje skulle ha gått for en litt enklere Megan Fox-versjon, enn en film som prøver å være noe den ikke er. Det man egentlig vil ha av en oppfølger til Wall Street, og særlig når det er en slik storproduksjon, er The Gordon Gekko-show. Mer kynisk Gekko. Mer fart, hud og mandig ordutveksling. Filmens unge par skulle heller vært Andrew Garfield og Zoe Salanda. Det beste med denne filmer er nå Gekko er kald, det verste er når han er varm.