Cheezy A

Jeg mener at man ikke kan skrive så alt for mye om en komedie uten å ødelegge den, men jeg tenkte likevel at jeg skulle si et par ord om Easy A (som ikke har premiere i Norge før 14. januar).

Emma Stone har greid den vanskelige oppgaven med å være både pen, kul og morsom på film. Både i Superbad og Zombieland har hun den frekke, sarkastiske holdningen til folk rundt seg og livet generelt, som du må være nogen lunde attraktiv for å kunne ha uten at det bare er irriterende. Easy A er hennes skikkelige hovedrolledebut og hun tar opp tråden fra de tidligere rollene sine (winning horse og alt det der). Når jeg først såg traileren til Easy A var jeg ikke videre begeistret. Det virket som en svært så uoriginal tenåringsfilm a la American Pie. Du vet de filmene med hvit bakgrunn, rød skrift og en halvnaken dame på coveret som går slik: 1) en upopulær hovedrolleinnhaver presenteres. Hvis det er en jente har hun lyst å bli populær, hvis det er en gutt har han lyst å miste jomfrudommen med den deiligste jenta på skolen (og bli populær). Men dette virker umulig. 2) Hovedpersonen finner en lur måte å bli populær/miste jomfrudommen fort gjennom løgn/bedrageri som leder hovedpersonen inn i mange pinlige situasjoner. 3) Noe går galt. 4) Hovedpersonen innser at det ikke var riktig å gå den veien og det er bedre å ligge med nabojenta (som viser seg å være kjempeheit)/det er ikke så viktig å gå over lik for å bli populær. WHATEVS!

Easy A viste seg å ikke være en slik film. De gjør faktisk narr av slike filmer, direkte, i åpningsscenen. Men det gjør ikke den noe særlig mer original av den grunn. For i steden for å etterape tenåringsfilmer fra de siste to tiår går Easy A lengre tilbake og etteraper 80-tallets tennåringsfilmer, i tillegg til å ha så stor selvinnsikt at hovedkarakteren også idealiserer 80-tallskomedier selv. Men hvis du nå blir lurt med til å se denne filmen på en date, eller noe i den dur, finnes det håp. Emma Stone er ikke så alt for dum i denne filmen, selv om det er på langt nær hennes beste film. Høydepunktene er helt klart de tre voksne rollemodellene i filmen, nemlig hovedpersonens foreldre og hennes lærer. De er spilt av Stanley Tucci (The Lovely Bones, Julie & Julia), Patricia Clarkson (Dogville, The Green Mile) og Thomas Haden Church (Spider-Man, Sideways). Ikke høstens beste komedie (Cyrus?), men det kunne vært verre.