BIFF dag 2

På grunn av mye internettproblemer i leiligheten min har jeg ikke fått skrevet noen på Trollhatt på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har sett filmer av den grunn. Det første innlegget på lenge må selvfølgelig handle om Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.


Dag to var min mest effektive i antall filmer. Jeg startet dagen med en dokumentar om finanskrisa kalt Inside Job. Den var, som tittelen tilsir, svært ensidig og selv om det helt klart var enkeltpersonen som hadde mer skyld i finanskrisa enn andre, har jeg aldri sett en mindre objektiv dokumentar. For det første starter den med "This is the truth about what happened". For det andre brukte filmskaper Charles Ferguson så feige triks som ikke en gang Michael Moore ville nedverdiget seg til å bruke, for å fremstille de få han intervjuet som forsvarte "de anklagede" som idioter. Et godt eksempel på hvordan en dokumentar ikke burde lages. Filmen som fulgte var litt, men ikke mye bedre. Det var Oliver Stones dokumentar South of the Border, om de sosialistiske lederene i noen Sør-Amerikanske land. Det var interessant å få lengre og dypere intervju med disse lederene som til tider blir anklagd (av USA) for å være kommunistiske diktatorer. Men det å Hugo Chavez som en helt i kampen mot korrupsjon er ganske naivt. Antiamerikansk propaganda selger.


Etter disse to skuffende dokumentarene hadde jeg den store gleden av å se Howl, som endte opp som en av mine favorittfilmer under årets BIFF. Howl er navnet på et dikt som er skrevet av Allen Ginsberg, en av de mest kjente representantene for Beat-generasjonen. Ginsberg er portrettert av James Franco (Spiderman, Milk). Franco spiller fantastisk og har etterhvert blitt en av mine favorittskuespillere blandt de nye unge. Filmen viser en generasjon litterære kunstnere i opprør, i en tid hvor litteratur skulle være stilrent og enkelt å forstå. Den kommer nok ikke til å dra inn enorme summer på kino, men jeg håper på en Oscar-nominasjon til Franco. Anbefales til alle, selv om ikke alle vil like den.




Filmdagen var på langt nær over og den neste filmen jeg såg var den italienske Cannes-hiten Le Quattro Volte. Jeg forstår at filmen var veldig fin, kunstnerisk og utfordrende. Og ingen kan si noe på originaliteten til en film hvor hovedpersonene er gjeiter og som har ingen dialog. I tillegg til dette var det en lang scene midt i filmen som er en av de best korigraferte scenene jeg har sett. Men til tross for alt dette mener jeg den var kjedelig. En og en halv time med stillhet og fine bilder ble litt for mye. Da var det godt at jeg kunne kose meg med Life During Wartime. Filmen er en oppfølger til den evig morsome Happiness og kan enklest forklares som en Me and You and Everyone We Know-lignende film, bare mørkere. I korte trekk følger vi en dysfunksjonell familie i mange triste og morsomme situasjoner, og jeg var spesielt glad for å se Michael K. Williams (The Wire) gråtende i åpningsscenen. Umoralsk og morsom film!


Etter Wartime entret jeg salen for dagens største blockbuster, The Social Network. Filmen om Facebook, som jeg går ut i fra at de fleste har sett nå, var spennende og hadde noen fine skuespillerprestasjoner. Men det er langt i fra det beste David Fincher (Seven, Fight Club) har gjort, bare så det er sagt. Filmen handler om Mark Zuckerberg, skaperen av Facebook, hans vei fra Harvard-nerd til internettmillionær og søksmålene mot han. Jesse Eisenberg passer godt som den frekke og smålige Zuckerberg og Armie Hammer spiller veldig godt som tvillingbrødrene Cameron og Tyler Winklevoss. På den andre siden var ikke Justin Timberlake særlig imponerende som Napster-skaper Sean Parker. Selv om filmen hadde godt driv og til tider underholdende dialog, kan en film om Facebook bare nå så langt. Fincher gjorde det beste med det utgangspunktet han hadde.


Etter over tolv timer med film satt jeg meg ned for å se den tyske dokumentaren David Wants to Fly. Ikke et godt valg. Den startet med å være en fan-dokumentar om David Lynch, men utviklet seg til å handle om den syke, indiske world peace-sekten som Lynch er medlem av. Ikke en bra slutt på dagen.