BIFF dag 1

På grunn av mye internettproblemer i leiligheten min har jeg ikke fått skrevet noen på Trollhatt på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har sett filmer av den grunn. Det første innlegget på lenge må selvfølgelig handle om Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.

Etter at jeg hadde jobbet noen vakter som frivillig på BIFF-kontoret hadde jeg kvalifisert meg til å se så mange filmer på BIFF jeg ville, gratis. Og med over 150 filmer på programmet ble det fort vanskelig og velge. BIFF har en ganske bred målgruppe da de har et ganske stort dokumentarprogram med dokumentarer av alle typer, samtidig som de har både smale og brede spillefilmer. De har debatter rundt de politiske temaene i dokumentarene, de har førpremierer på store amerikanske block busters og de har både kortfilm- og musikkvideokonkurranser.

Jeg satt opp en plan på hvilke filmer jeg skulle se hver dag, men fant fort ut at det ikke ble så lett å følge den planen da jeg til en stadighet fikk tips om filmer jeg MÅTTE se. Den generelle planen var å få sett mange filmer jeg ikke fikk sett på kino ellers, samt å se de store amerikanske filmene jeg hadde gledet meg til. Jeg kommer til å skrive litt om filmene jeg såg, men de største spillefilmene vil også få egne anmeldelser senere.


Første dag såg jeg en dokumentar som het Richard Garriot: Man on a Mission som handlet om en mann som gjennom å utvikle dataspill hadde tjent seg opp så mye penger at han fikk muligheten til å kjøpe seg en plass på en romferd. Det som var interessant var å se hans trening for å bli kosmonaut, men ellers var ikke filmen særlig interessant. Etter det såg jeg en litt mørk romantisk komedie som het Cyrus. Denne filmen handlet om en mann som møter endel utfordringer i sitt nye forhold i form av sin nye kjærestes sønn Cyrus. I hovedrollen finner vi John C. Reilly (Walk Hard, Talladega Nights, Gangs of New York) som alltid er morsom å se på film. Cyrus er spilt av Jonah Hill (han tjukke fra Superbad) som spiller en av sine beste roller til nå. Jeg anbefaler denne filmen til de som vil se en romantisk komedie som ikke bare er Julia Roberts.




Etter denne såg jeg en britisk ungdomsfilm som The Be All and End All hvor vi følger en 15 år gammel gutt, Robbie, som har fått vite at han har fått en dødlig hjertesykdom. Han og bestekameraten hans, Ziggy, setter da alle kluter til for at Robbie skal miste jomfrudommen før han dør. Den er til tider morsom og fin, men passer nok best for tenåringer og mødre. Videre såg jeg en film som het The Good Heart med Paul Dano (There Will Be Blood) og Brian Cox (25th Hour, Bourne-filmene). Jeg hadde lenge gledet meg til å se Paul Dano på film igjen etter hans strålende prestasjon i There Will Be Blood, men selv om Dano spilte godt var det Cox som stjelte showet i The Good Heart, som den grettene bareieren Jacques som tar inn uteliggeren Lucas (Dano) og tar han under sin vinge. Filmen er til tider morsom (når Cox er morsom) og noen ganger uforutsigbar, men den mangler endel for å bli en veldig god film.



Etter en morgen og formiddag med diverse tilfeldige filmer var det duker for BIFFs åpningsfilm Hjem til Jul. Regissøren Bent Hamer (Salmer fra kjøkkenet, O´Horten) var der sammen med kulturrepresentanter for Bergen by. Med rød løper, stor åpning og en stor kinosal (KP1) pakket med skuespillere, regissører, forfattere og filmjournalister var skuffelsen stor da filmen viste seg å være uoriginal og på grensa til dårlig. Skuespillerene spillte dårlig, historien (som egentlig er Levi Henriksens) var platt og selv om filmen bare varte i 90 minutter virket den for lang. Det er sikkert fordi jeg følte jeg hadde sett det samme så mange ganger før i norsk film. En skuffende avsluttning på en ellers grei filmdag.