Sherlock Holmes 2

Neste år kommer Guy Ritchies Sherlock Holmes-oppfølger og det første bildet fra filmen er nå sluppet.

Bildet viser bare Holmes og Watson løpende fra en eksplosjon, og er ikke i seg selv veldig avslørende eller spennende. Men det som er spennede er å se at Noomi Rapace, aka Lisbeth Salander, er med. I tillegg til henne kan man finne Rachel McAdams som Irene Adler (som i den første) og Jared Harris fra Mad Men. I den fortsatt ikke navngitte oppfølgeren møter Holmes og Watson en av sine mest fryktede motstandere, Professor Moriarty. Moriarty er spilt av Stephen Fry, som i tillegg til å ha gjort karriere som fortellerstemme i en rekke filmer og tv-spill, har spilt i blandt annet V for Vendetta (2006) og Alice in Wonderland (2010). Jeg vet ikke hvor mye jeg ser frem til filmen, men etter at Sherlock Holmes 1 senket standaren for hva som kan kalles en Guy Ritchie-film kan det hende jeg blir positivt overrasket.

Mexcellent!

Når Robert Rodriquez skulle lage Grindhouse-filmene sammen med Quentin Tarantino trengte de noen trailere til å ha før filmene. De kunne ikke bruke dagens trailere, da filmene skulle hedre 70-tallets exploitation-filmer (b-filmer med mye blod, sex og vold). De valgte isteden å få andre til å lage trailere til exploitation-filmer som ikke eksisterte. Rodriguez lage også en trailer selv, til filmen Machete. Denne traileren fikk så mye oppmerksomhet at Rodriquez valgte å lage en spillefilm med utgangspunkt i den. Resultatet var verdens første mexploitation-film.

Poenget med slike filmer er ikke god handling og dype plott, det er faktisk viktig at det skal være lite troverdig. Machete handler om en ex-federale ved navn Machete Cortez (Danny Trejo) som etter å ha sett familien sin blitt myrdet av den onde narkobossen Torrez (Steven Seagal), rømmer til USA hvor han jobber som day laborer (du vet, de ulovlig innvandrede mexicanerene som blir plukket opp i en pick up og jobber som gartnere og slikt). En dag blir han plukket opp av en "suit", som leier han til å myrde en senator som er beryktet for sitt harde syn på ulovelig innvanding. Det viser seg å være en felle og Machete blir selv forsøkt myrdet. Dette starter kampen med de mexicanske innvandrerene, The Network, med Machete, Luz/Shé (Michelle Rodriquez), Sartana Rivera (Jessica Alba) og Padre Cortez (Cheech marin) i spissen, i ene enden. Og Senetor John MacLaughlin (Robert De Niro), Michael Booth (Jeff Fahey), grensevaktslederen Von Jackson (Don Johnson) og druglord Torrez i andre enden. I tillegg er Lindsay Lohan med som Michael Booths datter April, og hun er stort sett naken.

Filmen lever opp til Rodriguez kjente "veldig mye kul vold, veldig lite troverdig/betydningsfull handling"-stil, og det hadde den gjort uten det underliggende ulovlig innvandrings-problemet også. I tillegg til det er filmen den beste Grindhouse-lignende filmen siden Grindhouse (2007), og tro meg, det har vært mange forsøk i det kjølvannet. Jeg liker det han har greid med det stjernespekkede cast'et, men det er faktisk Danny Trejo, Cheech Marin og Michelle Rodriguez (som på ingen måter er SMÅ stjerner) som stjeler showet, og ikke Robert De Niro (som sikkert har spilt i sin beste film på 13/15 år) eller Steven Seagal. Videre i casten har Rodriquez, tro mot seg selv, castet skuespillere som har spilt i flere av hans andre filmer, og selvfølgelig noen han er i slekt med. De fleste av dere vil nok kjenne igjen Trejo og Marin fra Desperado og From Dusk Till Dawn, men se om dere kjenner igjen Daryl Sabara som spiller Julio. Han har nemlig spilt hovedrollen i flere av Rodriguez' filmer. Når det kommer til slektskap er Electra og Elise Avellan Rodriguez' nieser, og de spilte også i Planet Terror.

Kort oppsummert har Machete noen av årets beste kampscener, utrolig kreative og kule drap, mange hotte scener med damer i lite klær og en dialog som består stort sett av punch lines, servert med mexicansk aksent. Det er ikke den beste filmen Rodriguez har laget, men det er en av årets mest underholdende filmer, og den er enda bedre om du har sett noen Rodriguez-filmer og/eller exploitation-filmer før.

Ikke Tony Scott?

Hvis man tar en film, setter den til sjangeren action, åpner for sci-fi'ens tid/rom-muligheter og legger til et tog, hva får man da? En hvilken som helst Tony Scott-film med Denzel Washington. Vel, ikke denne gang. Den nyeste action/sci-fi-thrilleren på et tog, Source Code, er regissert av Duncan Jones og har Jake Gyllenhaal i hovedrollen. Og det er jo bra er det ikke? Duncan Jones laget jo en av 2009s beste filmer, Moon, i sin regidebut. Og Jake Gyllenhaal er jo til tiden er veldig god skuespiller. Problemet er at det er en action/sci-fi-thriller på et tog, som burde vært regissert av Tony Scott og hatt Denzel Washington i hovedrollen. Både Jones og Gyllenhaal burde finne bedre ting å bruke tiden sin på. Her er trailer:



Tror ikke akkurat det blir den nye Moon, men la oss håpe at jeg på mystisk vis tar feil.

The Green Hornet

Jeg skreiv tidligere at jeg gleder meg til The Green Lantern, men hvis jeg måtte velge mellom den og The Green Hornet hadde det vært like enkelt som å velge mellom Spiderman og Iron Man. Ryan Reynolds er Spiderman, mens Seth Rogen er Iron Man. For ikke å glemme at Christoph Waltz og Cameron Diaz spiller i Hornet. Sjekk ut trailer:



The Green Hornet kommer til norske kinoer 21. januar.

Pre-predictions: Oscars 2011

Det er veldig tidlig å si noe om hvilke filmer som kommer til å være aktuelle til Oscar-nominasjonene, som blir annonsert 25. januar og da til selve Oscar-utdelingen som finner sted i The Kodak Theater i L.A. den 27. februar. Særlig siden nominasjonene til Golden Globes (som ofte samsvarer med nominasjonene til Oscars) ikke annonseres før 14. desember. Men jeg spekulerer til tross og tenkte dermed jeg skulle komme med en vag oppsummering av det jeg har lest og tenkt rundt nominasjonene til The 83rd Academy Awards.

Etter hva jeg har fått med meg er det nærmere 40 filmer som er aktuelle til Oscar-nominasjoner, sett bort i fra Best Foreign Language og Best Documentary. Ti av disse kommer nok til å bli nominert til Best Motion Picture of The Year, og de aller fleste er sterke kandidater innenfor én eller flere kategorier. Men det er ingen like klare nominasjoner i år som Avatar og The Hurt Locker var i fjor. Oscar-vinnende regissører som Martin Scorsese, Dannye Boyle, Clint Eastwood og Cohen-brødrene har filmer som vil få oppmerksomhet, men som ikke er typiske vinnere.

På Best Director-siden har jeg denne listen (i alfabetisk rekkefølge):
Woody Allen (You Will Meet A Tall Dark Stranger)
Darren Aronofsky (Black Swan)
Danny Boyle (127 Hours)
Joel and Ethan Cohen (True Grit)
Clint Eastwood (Hereafter)
David Fincher (The Social Network)
Alex Garland (Never Let Me Go)
Debra Granik (Winter's Bone)
Philip Seymour Hoffman (Jack Goes Boating)
Tom Hooper (The King's Speech)
Mike Leigh (Another Year)
John Cameron Mitchell (Rabbit Hole)
Christopher Nolan (Inception)
Martin Scorsese (Shutter Island)
Peter Weir (The Way Back)

Det er vanskelig å korte denne listen ned fra 16 til 5, særlig så tidlig, og det er vanskelig å si om nominasjonene blir gitt til rutinerte regisørrer eller nykommere. Mitt tips vil være en blanding som inkluderer Alex Garland for Never Let Me Go, Debra Granik for Winter's Bone, Philip Seymour Hoffman for Jack Goes Boating, Christopher Nolan for Inception og enten Peter Weir for The Way Back eller Darren Aronofsky for Black Swan. Men med tradisjon og box office tatt i betraktning så må man ha David Fincher og Martin Scorsese, for henholdsvis The Social Network og Shutter Island, i bakhodet.

Når det kommer til Best Actor, har jeg denne listen:
Casey Affleck (The Killer Inside Me)
Javier Bardem (Biutiful)
Jeff Bridges (True Grit)
Jim Broadbent (Another Year)
George Clooney (The American)
Matt Damon (Hereafter)
Leonardo DiCaprio (Shutter Island, Inception)
Aaron Eckhart (Rabbit Hole)
Jesse Eisenberg (The Social Network)
James Franco (127 Hours, Howl)
Ryan Gosling (Blue Valentine)
Philip Seymour Hoffman (Jack Goes Boating)
Michael Sheen (The Special Relationship)
Jim Sturgess (The Way Back)
Mark Wahlberg (The Fighter)

Her må også listen kortes ned fra 16 til 5, og det er fortsatt vanskelig å si. Men per dags dato tror jeg at disse fem kommer til å bli annonsert som nominerte til Best Actor: Casey Affleck for The Killer Inside Me, Leonardo DiCaprio for enten Shutter Island eller Inception, James Franco for 127 Hours eller Howl, Philip Seymour Hoffman for Jack Goes Boating og enten Ryan Gosling for Blue Valentine eller Mark Wahlberg for The Fighter. Legg også merke til navnet Javier Bardem, har har både blitt nominert og vunnet Oscar før.

I Best Actress-kategorien har jeg denne listen:
Anette Benning (The Kids Are All Right)
Anne Hathaway (Love and Other Drugs)
Nicole Kidman (Rabbit Hole)
Jennifer Lawrence (Winter's Bone)
Lesley Manville (Another Year)
Carey Mulligan (Never Let Me Go)
Natalie Portman (Black Swan)
Julia Roberts (Eat Pray Love)
Imelda Staunton (Another Year)
Hilary Swank (Conviction)
Rachel Weisz (The Whistleblower)
Michelle Williams (Blue Valentine)

Sandra Bullock viste sist at man ikke trenger å være en god skuespiller for å vinne innenfor denne kategorien, så hvem som blir nominert/vinner nå i slutten av februar er for meg umulig å si. Jeg vil fortsatt sette opp fem navn: Nichole Kidman for Rabbit Hole, Jennifer Lawrence for Winter's Bone, Natalie Portman for Black Swan, Hilary Swank for Conviction og Michelle Williams for Blue Valentine. Carey Mulligan er også et good bet etter all oppmerksomheten hun fikk rundt sist Oscars.


Best Supporting Actor:
Christian Bale (The Fighter)
Vincent Cassel (Black Swan)
Matt Damon (True Grit)
Colin Farrell (The Way Back)
Andrew Garfield (Never Let Me Go)
Ed Harris (The Way Back)
John Hawkes (Winter's Bone)
Sean Penn (Fair Game)
Sam Rockwell (Conviction)

Noe som er veldig spennende er at foreløbig er Supporting Actor den tøffeste kategorien for 2011. Ikke bare er der mange gode skuespillere på listen, men der er mange gode skuespillere som spiller veldig godt for anledningen. Mine fem tips er: Christian Bale for The Fighter, Vincent Cassel for Black Swan, Andrew Garfield for Never Let me Go, John Hawkes for Winter's Bone og Sam Rockwell for Conviction. Jeg holder foreløbig en liten knapp på Christian Bale, men legg merke til at Sean Penn ble nominert til Oscar i 1996 for en rolle som er lik den Sam Rockwell har i Conviction, og etter Rockwells prestasjon i fjorårets Moon er det på tide at han får litt oppmerksomhet fra Oscar-komiteen.

Best Supporting Actress:
Amy Adams (The Fighter)
Helena Bonham Carter (The King's Speech)
Marion Cotillard (Inception)
Hope Davis (The Special Relationship)
Keira Knightley (Never Let Me Go)
Mila Kunis (Black Swan)
Melissa Leo (The Fighter)
Helen Mirren (Brighton Rock)
Thekla Reuten (The American)
Saoirse Ronan (The Way Back)
Amy Ryan (Jack Goes Boating)
Dianne Wiest (Rabbit Hole)

Jeg vil si at Supporting Actress ofte er en mer interessant kategori enn Best Actress, men i dette tilfelle er jeg usikker på om det stemmer. De jeg tror får nominasjon er Helena Bonham Carter for The King's Speech, Marion Cotillard for Inception, Hope Davis for The Special Relation, Keira Knightley for Never Let me Go og Amy Ryan for Jack Goes Boating. Som sagt er denne kategorien litt håpløs i år, og jeg burde sikkert nevnt Helen Mirren kun fordi hun har vunnet en Oscar og blitt nominert til tre andre, men foreløbig er hun ikke på min liste.

Når det gjelder Best Animated Feature kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at Toy Story 3 kommer til å vinne den, selv om jeg håper at The Illusionist kunne fått en overraskende seier her. Blandt de nominerte finner vi nok også How To Train Your Dragon og muligens Shrek Forever After.

Til slutt vil jeg sette opp en liste over de filmene som er per dags dato, i følge meg, aktuelle til nominasjoner til oscar (og dermed også automatisk aktuelle for Best Motion Picture-kategorien) og som dere dermed kan vurdere ekstra å se hvis de går/kommer på kino:

127 Hours
The American
Another Year
Biutiful
Black Swan
Blue Valentine
Brighton Rock
Conviction
Eat Pray Love
Fair Game
The Fighter
The Ghost Writer
Hereafter
How to train your dragon
The Illusionist
Inception
Jack Goes Boting
The Kids Are All Right
The King's Speech
The Killer Inside Me
Love and Other Drugs
Never Let Me Go
Rabbit Hole
Shutter Island
The Social Network
Somewhere
The Special Relationship
The Town
Toy Story 3
True Grit
The Way Back
The Whistleblower
Winter's Bone
You Will Meet A Tall Dark Stranger

Nå har jeg ikke sett alle disse filmene enda, men hvis jeg skal, ut i fra hva jeg har lest og sett, sette opp en liste over hvilke ti filmer jeg tror vil bli nominert til Best Motion Picture ser den slik ut:

Black Swan
Inception
Jack Goes Boating
The Killer Inside Me
Never Let Me Go
Shutter Island
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter's Bone

Det var min pre prediction analyse av Oscar 2011. Jeg vet jeg har glemt å nevne blockbustere som Alice in Wonderland, Iron Man 2, Twilight: Eclipse, Salt, Kick-Ass, Wall Street 2, Prince of Persia, The Karate Kid, Harry Potter and the Deathly Hallows part 1 og Clash of the Titans, men selv om disse kan få nominasjoner innenfor lyd, kostyme eller sminke, liker jeg å forholde meg til de filmene som vinner priser for bilde, skuespillerprestasjoner, regi eller best motion picture. Og NEI, Robert Pattinson kommer ikke til å bli nominert til Best Actor bare fordi jenter gråt når det såg ut som han hadde forstoppelse, både fysisk og psykisk, i Remember Me. Jeg kommer nok med en bedre forutsigelse etter Golden Globes har blitt nominert, og da vil jeg kanskje (uavhengig av Globes) inkludere Welcome to the Rileys, Catfish og Robin Hood, men før den tid er det bare å kommentere hvis det er noen filmer dere mener mangler.

BIFF dag 4

Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.



Lørdagen startet lystig med en dokumentar om en japansk oppfinner som har verdensrekorden i antall oppfinnelser, dokumentarer het Oppfinnelsen av Dr. Nakamats. Dokumentaren skulle egentlig handle om oppfinnelsene til Dr. Nakamats, men den eksentriske hovedpersonen stjal showet og ble fort filmens midtpunkt. For å gi noen eksempler på hvordan han er: Han spiser kun ett måltid per dag, han tar bilde av hvert eneste måltid han spiser og måler blodtrykk, blodsukker og gjennomfører generelt en hel helsesjekk etter hvert måltid. Han bor i Dr. Nakamats square, som ligger i krysset av Dr. Nakamats street og Dr. Nakamats avenue. Flott og frekk fyr. God underholdning.




Etter denne såg jeg dokumentaren Camp Victory, Afghanistan, som stort sett handlet om de amerikanske National Guard-styrkene sitt arbeid med å etablere et Afghansk militære i Afghanistan. Filmen gir et innblikk i reelle problemer som vi kanskje ikke tenker over at man kan møte på i krig. Men de av dere som forventer en actionfylt Afghanistan-dokumentar (som Armadillo og Restrepo) blir nok heller skuffet. Det meste går på logistikk, språkbarrierer og tillit. Så var det tid for Norsk Kortfilmkonkurranse på BIFF. Jeg skal ikke gå igjennom alle, men jeg kan anbefale Akvarium av Bård Røssevold, Amor av Thomas Wangsmo, Fredag av Eirik Svensson, Tuba Atlantic av Hallvar Witzø, samt festivalens vinner Jenny av Ingvild Søderlind.




Siste filmen for lørdag var den dokumentaren som ble kjendt på folkemunne som den beste dokumentaren under festivalen, i allefall den mest omtalte. Dokumentaren het Bogotá Change og handlet om to ordførere Bogotá i Colombia, som snudde byen på hode i løpet av sine til sammen ti år som ordførere. Bogotá var lenge verdens farligste by, men Antanas Mockus og Enrique Peñalosa (begge var forresten på BIFF og holdt foredrag) tok uortodokse tiltak i bruk for å endre akkurat dette. Antanas Mockus brukte sitt alterego som superhelt for å reise rundt i byen og stoppe trafikk-kriminalitet, vold og drap. Dette gjorde at både trafikkulykker og vold-/draps-raten gikk ned med nærmere 80% i løpet av hans og hans etterfølgers ordførerperioder. Når Enrique Peñalosa tok over tok han til med å renske byen rent visuelt. I dag er det ikke en perfekt by, men på grunna v Mockus' og Peñalosas arbeid har de nå trafikkfrie dager, et vel annerkjent kollektivtrafikksystem, nye skoler og bibliotek over hele skolen, og ikke minst drastisk lavere dødstall både i og utenfor trafikken. Veldig interessant dokumentar, anbefales på det sterkeste.

The Dark Knight Rises

For alle dere Batman-fans der ute var vel gleden sur-søt da Christopher Nolan annonserte at han skulle lage en tredje (og siste) film om flaggermusmannen (yey), og at den skulle hete The Dark Knight Rises (ney).

Siste nyhet, rett fra Sir Micheal Cains munn, er at manuset er ferdig, de vil caste frem mot mai, da begynner de og filme og filmen skal være ferdig i november, så de skal nok ha et ferdig produkt og tid til å promotere dette monsteret av en forventningsladd studio-produksjon frem til den skal slippes på kino i 2012.

For å få mer innsikt i hvordan det er å jobbe med Christopher Nolan les Gary Oldmans syn på Batman Begins, og Jonathan Nolan (manusforfatter fra The Dark Knight og The Dark Knight Rises) sine anekdoter fra da han jobbet med Christopher på The Dark Knight.

Green Lantern trailer

Selv om Green Lantern ikke akkurat er min favorittsuperhelt, og Ryan Reynolds virkelig ikke er min favorittskuespiller så tror jeg Green Lantern kan bli ganske bra. Sjekk ut trailer her:

You're not an asshole, Mark. You're just trying so hard to be.

Det er en film om Facebook. Av David Fincher. Med Jesse Eisenberg og Justin Timberlake. En thriller om en internettside. Fungerer det? Jeg sier ja.

Først og fremst må jeg gi credz til Fincher for å ha brukt Scalas cover-versjon av Creep i traileren, en fantastisk god cover som setter stemningen for hele filmen. Også over til filmen. Jeg må ærlig innrømme at jeg var veldig skeptisk til The Social Network da jeg fikk høre at den var i produksjon. Ikke bare mente jeg at David Fincher (Seven, Fight Club) kastet bort talentet sitt på å lage en main stream-film som hvem som helst kunne ha lagd. Og i tillegg har jeg enda ikke godtatt Jesse Eisenberg som den nye Michael Cera. Han spiller godt i både Zombieland og Adventureland, men han spiller så utrolig likt i begge filmene.

I The Social Network spiller han heldigvis litt annerledes, mye av det kan sikkert forklares ved at han skulle spille en annen person, nemmelig skaperen av Facebook, Mark Zuckerberg. Hele filmen handler stort sett om han og hans problemer under utgivelsen av Facebook. Men problemene hans kommer ikke av folk som prøver å sette en stopper for utgivelsen, men heller som et resultat av at Zuckerberg er en drittsekk. Han behandler venner og utkjente som dritt for å komme seg frem og få annerkjennelse. Han vil mer enn noe annet være populær. Og med åpenlys inspirasjon fra Pirates of Silicon Valley (filmen fra 1999 om Microsoft og Apple) har Fincher greid å gjort en film om noe så nerdete og midlertidig aktuelt (SUPRISE! Facebook kommer ikke til å vare for evig) som en internettside til et spennende drama om vennskap, svik og maktsykhet.

Men hvorfor er ikke The Social Network en av årets aller beste filmer? Vel, på tross av gode skuespillerprestasjoner fra både Eisenberg (Zuckerberg), Andrew Garfield (Eduardo Saverin) og ikke minst Armie Hammer som spilte både Cameron og Tyler Winklevoss, vil Justin Timberlakes prestasjon, sammen med noen andre småroller, dra det generelle inntrykket ned. På skuespillerfronten må dere legge merke til hun som spiller kjæresten/eksen til Zuckerberg, Rooney Mara. Hun skal nå spille Lisbeth Salander i Finchers versjon av Menn som hater kvinner, mens det er Daniel Craig (du vet, tidenes dårligste James Bond) som skal spille Mikael Blomkvist. Av en eller annen grunn tror jeg den blir en skuffelse for oss som likte de originale svenske filmene, og i hvertfall for de som likte Stieg Lassons bøker. Da er vi over på neste begrunnelse på hvorfor The Social Network ikke er en av årets aller beste filmer. Ikke på grunn av regissør David Fincher, men på tross. Fincher har sikkert gjort dette til en så god film som den over hodet kunne bli, men på lik linje med Sherlock Holmes (2009) er The Social Network et godt eksempel på at det holder ikke alltid bare å ha en god regissør. Dom: en veldig spennede og god film, men skuffende for å være Fincher.

BIFF dag 3

På grunn av mye internettproblemer i leiligheten min har jeg ikke fått skrevet noen på Trollhatt på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har sett filmer av den grunn. Det første innlegget på lenge må selvfølgelig handle om Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.


Fredagen startet jeg med en dokumentar, kalt American Radical: The Trials of Norman Finkelstein, om en jødisk sønn av to overlevende etter Hollocaust, som er en av USA fremste forkjempere for Palistina. Slikt blir det kontrovers av og det er et godt utgangspunkt for en dokumentar. Filmen var god og var ikke så partisk i Israel/Palistina-konflikten som jeg trodde den skulle være. Dokumentarens hovedperson, Finkelstein, er både underholdende og seriøs, tøff og ydmyk. Videre såg jeg en dokumentar kalt Casino Jack & The United States of Money. Dokumentaren handlet om Jack Abramoff som var en veldig flink lobbyist i Det Hvite Hus og utnyttet dette. Han, og flere rundt han, stod bak en enorm korrupsjon og dokumentaren viser hvor skummelt mye makt en lobbyist kan ha i politikk. Desverre har de nå laget en spillefilmverson av historien, med samme navn. Jeg anbefaler på det sterkeste å se dokumentaren, da den er mer enn spennede nok, og man slipper å se det som ser ut til å bli en av Kevin Spaceys lavpunkt.

Den neste dokumentaren den dagen var den danske My Playground. Filmen handlet om parkour, noe jeg mener er underholdende å se på. Problemet var at de som var med i filmen ikke var så flink. De eneste jeg ble virkelig imponert over var de amerikanske som var med i 10 sek. Ellers har jeg sett bedre på youtube og i Madonna-videoer. Det hjalp heller ikke at de prøvde å knytte "parkour-filosofien" opp mot arkitektur. Den såg amatørmessig ut. MEN etter den danske skuffelsen var det endelig klart for første og eneste visning av Robert Rodriquez' Machete! Filmen var en fryd å se på og overgikk de forventningene jeg hadde fått fra traileren og etter å ha lest om den siden 2007. Filmen, som startet som en falsk trailer som ble vist før Planet Terror og Death Proof, er en Mexploitation-film (70-talls b-film i mexikansk stil) om Machete (Danny Trejo) og hans kamp mot streng innvandringsregulering og teh evil government i sør-statene i USA. Filmen, som stort sett består av blod, vold, nakenheter og klisjéer, inneholder skuespillere som Rober De Niro, Steven Seagal, Don Johnson, Cheech Marin, Lindsay Lohan, Jessica Alba og Michelle Rodriguez. Flott underholdning for alle Grindhouse-, exploitation- og Rodriguez-fans!

Etter Rodriguez' mesterverk var det tid for en veldig morsom dokumentar. Adrian Grenier (Vince i Entourage) ble tatt bilde av av en 13 år gammel papparazifotograf og ble facinert av at den unge gutten kunne påta seg et slikt hardt yrke. Så "Vince" bestemte seg for å lage en dokumentar om den 13 år gamle Austin Visschedyk og kalte den Teenage Paparazzo. Resultatet ble veldig bra! På grunn av vennskapet mellom Austin og Adrian får Austin både muligheter og problemer som papparazifotograf. Vi blir med Adrian da han prøver seg som paparazzifotograf selv, og underveis stiller han moralske spørsmål ved Austins interesse og sin egen involvering. Anbefales. Fredagen ble avsluttet med dokumentaren Just Like Us. Dokumentaren gav meg et nytt syn på midtøsten. En gjeng med amerikanske komikere ledet av Ahmed Ahmed drar til midtøsten for å holde stand up-show. Der er kontroverser, men det som overrasket meg mest var hvor godt morderne muslimer mottok disse provoserende artistene. En god avsluttning på en veldig god filmdag!

Sucker Punch

Grindhouse + Chix + Fantasy + Mindtwist = Awesome. Særlig siden Zach Snyder regisserer og både John Hamm og Scott Glenn spiller i den visuelle vidunderligheten Sucker Punch. Jeg gleder meg til den kommer! Sjekk ut trailer:

BIFF dag 2

På grunn av mye internettproblemer i leiligheten min har jeg ikke fått skrevet noen på Trollhatt på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har sett filmer av den grunn. Det første innlegget på lenge må selvfølgelig handle om Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.


Dag to var min mest effektive i antall filmer. Jeg startet dagen med en dokumentar om finanskrisa kalt Inside Job. Den var, som tittelen tilsir, svært ensidig og selv om det helt klart var enkeltpersonen som hadde mer skyld i finanskrisa enn andre, har jeg aldri sett en mindre objektiv dokumentar. For det første starter den med "This is the truth about what happened". For det andre brukte filmskaper Charles Ferguson så feige triks som ikke en gang Michael Moore ville nedverdiget seg til å bruke, for å fremstille de få han intervjuet som forsvarte "de anklagede" som idioter. Et godt eksempel på hvordan en dokumentar ikke burde lages. Filmen som fulgte var litt, men ikke mye bedre. Det var Oliver Stones dokumentar South of the Border, om de sosialistiske lederene i noen Sør-Amerikanske land. Det var interessant å få lengre og dypere intervju med disse lederene som til tider blir anklagd (av USA) for å være kommunistiske diktatorer. Men det å Hugo Chavez som en helt i kampen mot korrupsjon er ganske naivt. Antiamerikansk propaganda selger.


Etter disse to skuffende dokumentarene hadde jeg den store gleden av å se Howl, som endte opp som en av mine favorittfilmer under årets BIFF. Howl er navnet på et dikt som er skrevet av Allen Ginsberg, en av de mest kjente representantene for Beat-generasjonen. Ginsberg er portrettert av James Franco (Spiderman, Milk). Franco spiller fantastisk og har etterhvert blitt en av mine favorittskuespillere blandt de nye unge. Filmen viser en generasjon litterære kunstnere i opprør, i en tid hvor litteratur skulle være stilrent og enkelt å forstå. Den kommer nok ikke til å dra inn enorme summer på kino, men jeg håper på en Oscar-nominasjon til Franco. Anbefales til alle, selv om ikke alle vil like den.




Filmdagen var på langt nær over og den neste filmen jeg såg var den italienske Cannes-hiten Le Quattro Volte. Jeg forstår at filmen var veldig fin, kunstnerisk og utfordrende. Og ingen kan si noe på originaliteten til en film hvor hovedpersonene er gjeiter og som har ingen dialog. I tillegg til dette var det en lang scene midt i filmen som er en av de best korigraferte scenene jeg har sett. Men til tross for alt dette mener jeg den var kjedelig. En og en halv time med stillhet og fine bilder ble litt for mye. Da var det godt at jeg kunne kose meg med Life During Wartime. Filmen er en oppfølger til den evig morsome Happiness og kan enklest forklares som en Me and You and Everyone We Know-lignende film, bare mørkere. I korte trekk følger vi en dysfunksjonell familie i mange triste og morsomme situasjoner, og jeg var spesielt glad for å se Michael K. Williams (The Wire) gråtende i åpningsscenen. Umoralsk og morsom film!


Etter Wartime entret jeg salen for dagens største blockbuster, The Social Network. Filmen om Facebook, som jeg går ut i fra at de fleste har sett nå, var spennende og hadde noen fine skuespillerprestasjoner. Men det er langt i fra det beste David Fincher (Seven, Fight Club) har gjort, bare så det er sagt. Filmen handler om Mark Zuckerberg, skaperen av Facebook, hans vei fra Harvard-nerd til internettmillionær og søksmålene mot han. Jesse Eisenberg passer godt som den frekke og smålige Zuckerberg og Armie Hammer spiller veldig godt som tvillingbrødrene Cameron og Tyler Winklevoss. På den andre siden var ikke Justin Timberlake særlig imponerende som Napster-skaper Sean Parker. Selv om filmen hadde godt driv og til tider underholdende dialog, kan en film om Facebook bare nå så langt. Fincher gjorde det beste med det utgangspunktet han hadde.


Etter over tolv timer med film satt jeg meg ned for å se den tyske dokumentaren David Wants to Fly. Ikke et godt valg. Den startet med å være en fan-dokumentar om David Lynch, men utviklet seg til å handle om den syke, indiske world peace-sekten som Lynch er medlem av. Ikke en bra slutt på dagen.

BIFF dag 1

På grunn av mye internettproblemer i leiligheten min har jeg ikke fått skrevet noen på Trollhatt på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har sett filmer av den grunn. Det første innlegget på lenge må selvfølgelig handle om Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.

Etter at jeg hadde jobbet noen vakter som frivillig på BIFF-kontoret hadde jeg kvalifisert meg til å se så mange filmer på BIFF jeg ville, gratis. Og med over 150 filmer på programmet ble det fort vanskelig og velge. BIFF har en ganske bred målgruppe da de har et ganske stort dokumentarprogram med dokumentarer av alle typer, samtidig som de har både smale og brede spillefilmer. De har debatter rundt de politiske temaene i dokumentarene, de har førpremierer på store amerikanske block busters og de har både kortfilm- og musikkvideokonkurranser.

Jeg satt opp en plan på hvilke filmer jeg skulle se hver dag, men fant fort ut at det ikke ble så lett å følge den planen da jeg til en stadighet fikk tips om filmer jeg MÅTTE se. Den generelle planen var å få sett mange filmer jeg ikke fikk sett på kino ellers, samt å se de store amerikanske filmene jeg hadde gledet meg til. Jeg kommer til å skrive litt om filmene jeg såg, men de største spillefilmene vil også få egne anmeldelser senere.


Første dag såg jeg en dokumentar som het Richard Garriot: Man on a Mission som handlet om en mann som gjennom å utvikle dataspill hadde tjent seg opp så mye penger at han fikk muligheten til å kjøpe seg en plass på en romferd. Det som var interessant var å se hans trening for å bli kosmonaut, men ellers var ikke filmen særlig interessant. Etter det såg jeg en litt mørk romantisk komedie som het Cyrus. Denne filmen handlet om en mann som møter endel utfordringer i sitt nye forhold i form av sin nye kjærestes sønn Cyrus. I hovedrollen finner vi John C. Reilly (Walk Hard, Talladega Nights, Gangs of New York) som alltid er morsom å se på film. Cyrus er spilt av Jonah Hill (han tjukke fra Superbad) som spiller en av sine beste roller til nå. Jeg anbefaler denne filmen til de som vil se en romantisk komedie som ikke bare er Julia Roberts.




Etter denne såg jeg en britisk ungdomsfilm som The Be All and End All hvor vi følger en 15 år gammel gutt, Robbie, som har fått vite at han har fått en dødlig hjertesykdom. Han og bestekameraten hans, Ziggy, setter da alle kluter til for at Robbie skal miste jomfrudommen før han dør. Den er til tider morsom og fin, men passer nok best for tenåringer og mødre. Videre såg jeg en film som het The Good Heart med Paul Dano (There Will Be Blood) og Brian Cox (25th Hour, Bourne-filmene). Jeg hadde lenge gledet meg til å se Paul Dano på film igjen etter hans strålende prestasjon i There Will Be Blood, men selv om Dano spilte godt var det Cox som stjelte showet i The Good Heart, som den grettene bareieren Jacques som tar inn uteliggeren Lucas (Dano) og tar han under sin vinge. Filmen er til tider morsom (når Cox er morsom) og noen ganger uforutsigbar, men den mangler endel for å bli en veldig god film.



Etter en morgen og formiddag med diverse tilfeldige filmer var det duker for BIFFs åpningsfilm Hjem til Jul. Regissøren Bent Hamer (Salmer fra kjøkkenet, O´Horten) var der sammen med kulturrepresentanter for Bergen by. Med rød løper, stor åpning og en stor kinosal (KP1) pakket med skuespillere, regissører, forfattere og filmjournalister var skuffelsen stor da filmen viste seg å være uoriginal og på grensa til dårlig. Skuespillerene spillte dårlig, historien (som egentlig er Levi Henriksens) var platt og selv om filmen bare varte i 90 minutter virket den for lang. Det er sikkert fordi jeg følte jeg hadde sett det samme så mange ganger før i norsk film. En skuffende avsluttning på en ellers grei filmdag.