And God said, Let there be Disappointment

Filmer blir av og til sammenlignet med en berg og dal-bane, fordi enten historien eller kvaliteten generelt går opp og ned i løpet av filmen. Hvis vi bruker den metaforen som utgangspunkt, vil jeg kalle The Book of Eli for en Speed Skiing-bane. Den starter på topp, så går den kun nedover. Ingen slalom, ingen kulekjøring, ingen big jumps, ingen slope style eller off pist. Bare rett ned.

Filmen er regissert av Hughes-brødrene som tidligere har vist seg kapable (Menace II Society, From Hell). Men denne gangen kommer de altså ikke helt i mål. The Book of Eli starter som så mange andre post-apokalyptiske filmer, med flere kule (CGI)oversiktsbilder som visualiserer en verden etter en apokalypse. Dødt landskap i HD. Egentlig så introduserer alle første scene oss for Denzel Washingtons karakter, Eli, mens han ligger i skogen og dreper en hårløs katt (middag) med pil og bue. En liten degresjon, men jeg må nesten påpeke at Denzel Washington har flere kule pil og bue-scener i The Book of Eli, enn det Russell Crowe har i Robin Hood. Anyhow, vi blir kjent med Eli, som passer på noe (det er en bok), og som allerede i første konfrontasjon med "mennesker" (jeg skriver mennesker i hermetegn fordi de første han møter er kanibaler som har utviklet visse symptom som følge av sin kanibalisme) viser seg å være en svært habil slosskjempe. Den føste sloss-scenen er faktisk veldig kul.

Og det skal filmen ha, alle nærkampscenene er veldig kule. Så hva går da galt med en film som ser bra ut og har en kul hovedperson spilt av en god skuespiller? Historien faller fra hverandre. Det virker først som en film om en bad ass fighting machine med solbriller (alle må bruke solbriller for ikke å bli blind av den sterke solen), som passer på en bok. Boken kan være alt: enten en metafor for noe annet, eller en faktisk bok med en kur eller løsning på verdensproblemet. Men det viser seg (SPOILER ALERT) at det bare er Bibelen. Det er sant nok den siste Bibelen på jorden, men fortsatt. Denzel Washington har, etter å ha opplevd en sikkert nok veldig traumatisk apokalypse, hørt Guds stemme som har fortalt han at han må ta med seg Bibelen til noen som trenger den. Etter det har han (som Jules ville ha sagt om Kane fra Kung-Fu) vandret jorda. Og det hjelper heller ikke at han får seg en side kick, Jackie Burkhart. Jeg kunne ha skrevet Mila Kunis, som skuespilleren heter, men det er lite til ingen forskjell på karakteren Solara i The Book of Eli og karakteren Jackie Burkhart i That 70's Show. High pitch, low IQ. Hey Mila, stick to voicing Meg!

Der er noen morsome skuespillerprestasjoner fra Gary Oldman, Ray Stevenson, Michael Gambon og Chris Browning. Og det er alltid like gøy å se Tom Waits dukke opp i en film. Og jeg skal innrømme at jeg var glad når jeg merket at det var mer action i denne enn i The Road. Men når GUD spiller på lag med Denzel, så vet vi hvilket lag som vinner, og da mister jeg litt interessen. Og by the way. Filmen har kanskje tidenes tåpligste slutt. Enjoy!