Bad is good

Etter å ha vært nominert til Oscar 4 ganger tidligere (første gang i 1972) vant Jeff Bridges endelig sin første for sin rolle som Bad Blake i Crazy Heart. At regidebuten til Scott Cooper vinner to Oscar (den andre for Best Original Song) gjør filmen bare mer imponerende. Og når man kaster Robert Duvall inn i miksen får du en alt i alt veldig god film.

Crazy Heart handler om en 57 år gammel utvasket, alkoholisert, blakk og litt overvektig tidligere countrystjerne som tjener sine usle kroner på å dra fra en bar i en småby til den neste baren i den neste lille byen for å spille sine gamle klassikere for sine gamle tilhengere. På sin reise møter han den unge Jean Craddock som vil intervjue han for lokalavisa i Santa Fe. Jean Craddock er spilt av Maggie Gyllenhaal, som er som vanlig filmens nedtur. Hun prøver alltid å spille eldre enn det hun er og har liten troverdighet som sliten, skilt alenemor med litt livserfaring. På samme måte som hun nesten ødela Sam Mendes' Away We Go (2009) med sin overspilling. Det som drar Crazy Heart opp igjen er Robert Duvall's portrettering av Bads beste venn, bareieren Wayne Kramer. Robert Duvall har i snart 40 år vært en av de beste, og kuleste, skuespillerene i Hollywood, og han er ikke mindre kul i Crazy Heart.

Jeff Bridges synger alle sangene selv, så man kan delvis gi han æren for den andre Oscaren også, sammen med låtskriverene T-Bone Burnett, Stephen Bruton og Ryan Bingham. En annen som synger i filmen er Colin Farrell, som spiller Tommy Sweet, og imponerer mye mer enn han gjorde i The Imaginarium of Doctor Parnassus (2009). Man kan lett dra linjer mellom Crazy Heart og The Wrestler (2008), men da må man nesten si at Jeff Bridges greide det Mickey Rourke ikke greide. Stemningsmessig er filmen ganske lik Into The Wild (2007), både visuelt og når det kommer til musikk. Crazy Heart er en veldig fin film som jeg kan anbefale til alle som er lei av Na'vi-er og tenåringsvampyrer.