You ain't never gonna be nothin'!

Precious er en sterk historie om den 16-årige, overvektige Clareece "Precious" Jones som ikke kan å lese eller skrive, som bor i fattige Harlem sammen med den voldelige moren sin og som er gravid med sin egen far, for andre gang.

Etter at filmen hadde hatt premiere på Sunndance (independent) Film Festival, vant den Audience Award og The Grand Jury Award der. I mai samme år (2009) ble den vist på Cannes. På dette tidspunktet hadde filmen enda ingen distributør. Det var da Oprah (den eneste afroamerikanske milliardær i verden) Winfrey ville hjelpe til, og sammen med produsentmogul Tyler Perry hjalp de til å promotere filmen som til slutt ble gitt ut gjennom Lions Gate Entertainment. 7. mars i år vant den Oscar både for Best Supporting Actress, i form av Mo'Nique, og for Best Adapted Script. Hovedrolleinnhaveren, Gabourey Sidibe ble også nominert til Best Actress in a leading Role (som hun hadde fortjent mye mer enn Sandra Bullock). Hun har aldri spilt i en film før.

Historien er sterk og ikke veldig forutsigbar. Man kan si at manusforfatter Geoffrey Fletcher har tatt en bok som lett hadde kunne blitt en onsdagsfilm på TV Norge, og latt være å gjøre den til onsdagsfilmen på TV Norge. Mo'Niques Oscar var den mest fortjente (sammen med Waltz') ved årets Oscars, noe som overrasker meg siden jeg ikke har sett henne på sølvskjermen siden hun spilte Jamiqua i den lette, afroamerikanske komedien Soul Plane (2004). I tillegg til at Sidibe (Precious) og Paula Patton (Ms. Rain) spiller mer enn godt nok, overrasker også Lenny Kravitz i rollen som Nurse John og ikke minst Mariah Carey i rollen som sosialarbeideren Mrs. Weiss. Et virkelig kjempesteg opp fra Glitter (2001).

Den tårevåte dramafilmen om mødre, døtre, lærevansker og harde kår i Harlem anbefales sterkt.

I'm an oilman, ladies and gentlemen

Han vant sin første Oscar i 1989 for "My left foot". Han burde ha vunnet i 2003 for sin tolkning av Bill "The Butcher" Cutting i Gangs of New York. Jeg vet mange vil være uenig med meg på det punktet, men faktum er at han spiller bedre enn Adrien Brody spiller i The Pianist, det er bare tabu å si det fordi sistnevnte film handler om en jøde under andre verdenskrig og gjennom en eller annen form for fucked up logikk blir det tolket som antisemitisme å foretrekke en portrettering av en rasistisk gjengleder forran en stakkars jødisk pianist. Anyways, som Daniel Plainview gjør Daniel Day-Lewis sin sterkeste rolle noen sinne og vant dermed fortjent Best Actor i 2008 foran Viggo Mortensen, Tommy Lee Jones, George Clooney og Johnny Depp for sin rolle i Paul Thomas Andersons mesterverk, og en av mine favorittfilmer, THERE WILL BE BLOOD!

Filmen handler om oljebaronen Daniel Plainview som starter som en ensom gruvearbeider og bygger seg etterhvert opp et suksessrikt oljefirma. Etter at en av hans arbeidere dør "adopterer" han arbeiderens sønn, H.W., og gjør han til sin businesspartner. Vi følger ikke bare Plainviews geniale oppbygging og utviding av oljefirmaet, men også utviklingen av hans bitterhet, narsissisme, voldsomme konkurranseinstinkt og ikke minst hans misantropi. Han formulerer sin motivasjon best selv:

"I have a competition in me. I want no one else to succeed. I hate most people. [...] There are times when I look at people and I see nothing worth liking. I want to earn enough money that I can get away from everyone."

Hoveddelen av handlingen foregår når Plainview skal kjøpe opp land i og rundt en liten by i California som heter Little Boston. Her får han motstand av den lokale, unge presten Eli Sunday, spilt vanvittig godt av Paul Dano, og maktkampen mellom dem spiller minst like stor rolle i filmen som oljen selv. Men det er ikke kun Lewis' portrettering av denne harde, geniale, på grensen til gale Daniel Plainview, og Danos tolkning av den maktsyke presten Eli som gjør filmen til et mesterverk. Dillion Freasier spiller også veldig godt som unge H.W. og Kevin J. O'Connor spiller godt i den lille, men viktige rollen som Henry Brands. I tillegg er soundtracket til filmen utrolig stemningsfullt og bra. Men noe av det aller viktigste er kanskje bildene. Det er ikke ufortjent at filmen vant Best Cinematography. Store, skarpe oversiktsbilder av landskapet og oljebrønnene preger hele filmen, sammen med gode klipp. Filmen er en fryd og se på.

Top 40 of the Noughties

Nå er et nytt filmtiår for fullt i gang og det er på tide å se tilbake på "the noughties" og avgjøre hva som var de beste filmene det første tiåret av dette millenniumet.

Topp 40, 2000-2009:

1. Reprise (2006)
2. Death Proof (2007)
3. Into The Wild (2007)
4. There Will Be Blood (2007)
5. Snatch (2000)
6. Gangs of New York (2002)
7. Kill Bill vol. 2 (2003)
8. Sin City (2005)
9. Gladiator (2000)
10. Kill Bill vol. 1 (2004)

11. Donnie Darko (2001)
12. Planet Terror (2007)
13. Inglourious Basterds (2009)
14. The Departed (2006)
15. The Royal Tenenbaums (2001)
16. The Hurt Locker (2009)
17. Milk (2008)
18. Wall-E (2008)
19. The Dark Knight (2008)
20. RocknRolla (2008)

21. No Country For Old Men (2007)
22. Moon (2009)
23. Precious: Based on the Novel 'Push' by Zapphire (2009)
24. The Lord of the Rings: The Return of the King (2003)
25. Gran Torino (2008)
26. Fantastic Mr. Fox (2009)
27. Le fabuleux destin d'Amélie Poulain (2001)
28. Crash (2004)
29. Pan's Labyrinth (2006)
30. Dogville (2003)

31. Avatar (2009)
32. The Aviator (2004)
33. Memento (2000)
34. Training Day (2001)
35. Lost in Translation (2003)
36. Tropa de Elite (2007)
37. Catch Me If You Can (2002)
38. Cidade de Deus (2002)
39. Slumdog Millionaire (2008)
40. Tideland (2005)



Gi meg gjerne tilbakemeldinger, din egen toppliste eller kommentarer til min :)

The Hurt Locker rocks The Oscars!

The Hurt Locker overrasket da den utkonkurrerte Avatar, som kun fikk 3 Oscar, mens The Hurt Locker fikk 6. Inglourious Basterds fikk dessverre kun 1 Oscar. Ellers overrasket El Secreto De Sus Ojos (Argentina) med å slå både Das Weisse Band (Tyskland) og Un Prophète (Frankrike) da den vant Best Foreign Language.

Slik ser vinnerlisten ut:

Best Picture: THE HURT LOCKER

Best Director: KATHRYN BIGELOW (The Hurt Locker)

Best Actor: JEFF BRIDGES (Crazy Heart)

Best Actress: SANDRA BULLOCK (The Blind Side)

Best Supporting Actor: CHRISTOPH WALTZ (Inglourious Basterds)

Best Supporting Actress: MO'NIQUE (Precious)

Best Animated Movie: UP

Best Cinematography: AVATAR

Best Original Script: THE HURT LOCKER

Best Adapted Script: PRECIOUS

Best Editing: THE HURT LOCKER

Best Visual Effects: AVATAR

Best Original Score: UP

Best Original Song: CRAZY HEART

Best Sound Editing: THE HURT LOCKER

Best Sound Mixing: THE HURT LOCKER

Best Foreign Language: EL SECRETO DE SUS OJOS (Argentina)

Best Art Direction: AVATAR

Best Costume Design: THE YOUNG VICTORIA

Best Make Up: STAR TREK


Antall Oscars:

The Hurt Locker: 6
Avatar: 3
Crazy Heart: 2
Precious: 2
Up: 2
The Blind Side: 1
El Secreto De Sus Ojos: 1
Inglourious Basterds: 1
Star Trek: 1
The Young Victoria: 1

You ready for this shit, my dear brother?

Let frem en ordbok. Se under M for MØKK. Da får du opp noe sånt som det her:

I møkk -a el. -en (norr mykr)
1 fast dyregjødsel, frau, *hevd (I,2) hestem-, kum- / breie, kjøre, spre m- / varene gikk unna som hakka m- i store mengder
2 skitt, søle, smuss det er m- på golvet / skrap billige plastleker er noe m-

Og fra og med i nærmeste fremtid, det bildet her:

Ikke bare er Boondock Saints II: All Saints Day plotmessig kopi av den originale, og HERRE MIN HATT SÅ MYE BEDRE, Boondock Saints, men alt det den har lånt/stjelt fra sin 10 år eldre storebror har regissør Troy Duffy greid å fordumme og/eller ødelagt. Alt som var originalt og kult med den første filmen, for eksempel den kule måten action-scenene først blir sett gjennom øynene til politimennene som ankommer åstedet, for så å bli vist mens FBI-agenten forklarer hva han (2ern: hun) mener har skjedd, har gjennomgått kun, om noen, negativ utvikling.

De to beste karakterene fra den første filmen var helt klart Agent Smecker (Willem Dafoe) og David "The Funny Man" Della Rocco (David Della Rocco). I All Saints Day er The Funny Man et spøkelse som kommer inn i filmen en gang i blandt, og hans plass som klønete tredjemann på laget er overtatt av Clifton Collins Jr., som spiller den sentimentale, latinamerikanske gangsteren Romeo, dårlig. Men det som verre er, er at Agent Smecker, karakteren som dro den originale filmen opp 10 hakk, er byttet ut med Julie Benz' UBRUKELIGE portrettering av agent Eunice. Jeg ble kvalm hver gang hun var på skjermen. La meg prøve å billedliggjøre Eunice: Tenk deg at Horatio Caine og Calleigh Duquesne fra CSI: Miami hadde fått en datter og denne datteren hadde fått skuespilleropplæring av Paris Hilton, Carmen Electra, samt sine respektive, hypotetiske foreldre. It's CRAP! Jeg håper jeg aldri ser henne på i en film eller serie noen sinne igjen.

Etter en stund hadde jeg godtatt at Troy Duffy hadde lidd av en eller annen psykisk sykdom og prøvde å voldta den originale filmen sin på verst mulig måte, så jeg prøvde å sette meg tilbake og se ferdig denne katastrofen. Så jeg ble ikke videre overrasket da One Tree Hills' very own Paul Johansson kom inn i bildet. Men det stoppet meg ikke fra å vri meg i stolen av hans horrible skuespillerprestasjoner.

For å oppsummere: Boondock Saints II: All Saints Day er kanskje den verste oppfølgeren og den største fornærmelsen mot den originale filmen, jeg noen gang har sett. Connor og Murphy er blitt gamle og slitene, Il Duce har mistet all troverdighet, og siste men ikke minst: HVEM SLAPP JUDD NELSON UT AV THE BREAKFAST CLUB?

Pure wild animal craziness

Wesley Mortimer Wales "Wes" Anderson har fra dag én skilt seg ut fra sine samtidige filmskapere. Fra han i 1994 skapte kortfilmen Bottle Rocket (som i 1996, etter å ha blitt vist på Sundance, ble til spillefilmen Bottle Rocket) sammen med Owen Wilson har han skapt originale filmer med tørr humor og mangelfulle karakterer. Ikke ulikt hva Erlend Loe har gjort i litteraturen i Norge. I fargerike omgivelser, med spesiell utvalgt musikk, har han satt mange kjente skuespillere inn i ukjente situasjoner. Gjengangerene i hans filmer inkluderer Wilson-brødrene (Owen, Luke og Andrew), Bill Murray, Willem Dafoe, Jason Schwartzman, Michael Gambon, Kumar Pallana og Wes' bror Eric Chase Anderson (som også gjør mye av det grafiske arbeidet på Wes' filmer). Både Murray, Dafoe, Schwartzman, Gambon og Owen Wilson finner vi igjen sammen med George Clooney og Maryl Streep i Wes Andersons første animasjonsfilm, Fantastic Mr. Fox.

Filmen er endret noe fra Roald Dahls barnebok fra 1970, men man forventer ikke annet fra Anderson. Historien handler om Mr. Fox (Clooney) som må gi opp sitt liv som hønsetyv da hans kone, Mrs. Fox (Streep) venter en sønn, Ash (Schwartzman). Men livet som avisspaltist blir etterhvert for kjedlig for det ville dyret Mr. Fox, og snart er han ute på tokt igjen. Dette fører selvfølgelig til konflikter med de tre svært utrivelige bøndene: Boggis, Bounce and Bean (One fat, one short, one lean\ These horrible crooks\ So different in looks\ Were none the less equally mean)

For de som har sett en (The Royal Tenenbaums) eller flere Wes Anderson-filmer før vil dere kjenne igjen både stemmene, humoren, musikkbruken og fargene. Noe av det som gjør en Wes Anderson-film så gjenkjennelig er at han er med i så og si alle prosessene selv. Fantastic Mr. Fox har han regissert, produsert, skrevet (adaptert fra boka), valgt musikk til og han spiller en liten rolle som Weasel. Stemmene er spilt inn på en love i Connecticut, i motsetning til de fleste andre animasjonsfilmer som spiller inn stemmene i et studio. Dette gjør ikke filmen dårligere på noen som helst måte. Alle stemmene passer til rollene, og det er spesielt moro å høre Wilem Dafoe som en sleip rotte med sørstatsaksent, eller Owen Wilson som Coach Skip, trener for det lokale ungdomslaget i Whackbat. Jeg finner stor glede i at det som viste seg å være 2009s desidert beste film for George Clooney er ikke The Men Who Stare at Goats eller Up in the Air, og for Meryl Streep er ikke Julie & Julia eller It's Complicated, men for dem begge er Wes Andersons Fantastic Mr. Fox!

You look at him again, I'll shoot you in the head

Jeg har lest at filmen er treig, langdryg og kjedelig. Jeg har hørt at filmen er en dårlig filmatisering av Cormac (No Country For Old Men) McCarthys veldig gode roman.

Jeg har ikke lest boka, så det kan jeg ikke si noe om. Men det jeg kan si noe om er min opplevelse av The Road, og min opplevelse var bra. Den har ikke eksplosjoner og ninjaer. Apokalypsen i denne postapokalyptiske filmen er ikke forklart og heller ikke særlig mye vits i å forklare. Filmen inneholder lite sex, og den eneste seksuelle spenningen er hvor vidt gutten kommer til å bli kidnappet. Men det den har er en god fortelling om en far som må gjøre alt for å holde sin sønn i live, og en spennende protrettering av hvordan det er for denne sønnen å vokse opp i en tid og en verden hvor de aller fleste andre menneskene han møter på er "bad guys" som vil voldta, drepe og ikke minst spise han, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Far og sønn prøver å komme seg sørover mot kysten, hvor vintrene er lettere og overleve og hvor det forhåpentligvis er noe mat. På sin reise møter de selvfølgelig flere hinder og fra tid til annen sjonglerer de med tankene om de burde drepe seg selv for å spares lidelsen av sult og frykten for hva som vil skje om de møter på noen andre.

Filmen er helt klart ikke for alle, og mange vil bli skuffet når de ser den, særlig hvis de eneste andre Viggo Mortensen-filmene de har sett er LOTR I - III. Men noen vil, som meg, sette pris på de gode bildene, gode skuespillerprestasjoner og en "realistisk" postapokalyptisk film. Du trenger ikke løpe å se den på kino, men sørg for å se den i god bildekvalitet.

Danger always strikes when everything seems fine

Jeg har registrert meg på 250films.net, en internettside hvor man kan krysse av hvor mange av de 250 filmene på IMDbs toppliste man har sett. Jeg kom frem til at jeg, etter å ha sett Casablanca, havnet på 131 filmer. Film nr 132 ble #15 på IMDb Top 250: Shichinin no samurai, eller Seven Samurai som den heter på engelsk.

Det er en japansk film fra 1954 regissert av Akira Kurosawa som også har regissert Ran (1985) og deler av Tora! Tora! Tora! (1970). Filmen handler om en fattig landsby som må finne syv samuraier til å beskytte seg mot et ventet bandittangrep. Den ble nominert til to Oscar i 1957 og er kjent som en av tidenes mest innflytelsesrike filmer.

Fresh Prince no more

Now, this is the story all about how
My life got flipped-turned upside down

Fresh Prince Of Bel-Air har hjemsøkt Will Smith i lang tid. Han har, på grunn av serien, hatt et komediestempel på seg. Det er derfor det har gått bra når han har gjort roller i filmer som Bad Boys, Independence Day, Wild Wild West, Men In Black, Hitch og Hancock, hvor han hatt noe komisk over seg i større eller mindre grad. Av samme grunn har det vært vanskelig å ta han seriøst i filmer hvor han har prøvd å være seriøs. Det gjelder først og fremst I Am Legend, men også I, Robot, The Legend of Bagger Vance og The Pursuit of Happyness. Unntakene her må være Michael Manns Ali og kanskje Enemy of the State. I Seven Pounds gjør Will Smith en av sine beste roller og komediestempelet er blitt redusert til å være nesten ikkeeksisterende, og det har ingenting med Nobel-konserten å gjøre.

Filmen handler om den innesluttede og hemmelighetsfulle IRS-agenten Ben Thomas som prøver å endre livene til syv heldige fremmede. Han ofrer mye for å hjelpe de syv, særligden dødende Emily Posa, som er spilt av Roasrio Dawson. Woody Harrelson har rollen som den blinde Ezra Turner, og selv om han også har et komikerstempel på seg fra Cheers, og de senere filmene Semi-Pro og Zombieland, fungerer han veldig godt i denne seriøse rollen. Historien er godt fortalt, det er mange gode skuespillerprestasjoner, særlig i de mindre rollene. Både klippingen og musikkbruken er veldig god. Alt i alt en veldig fin film, særlig på blu-ray.