Golden Globes noms

The Golden Globes blir forklart slik på wikipedia: The Golden Globe Awards are presented annually by the Hollywood Foreign Press Association (HFPA) to recognize outstanding achievements in the entertainment industry, both domestic and foreign, and to focus wide public attention upon the best in motion pictures and television. Altså litt bredere og lavere terskel enn Oscars. I dag ble de nominerte til Globes 2011 annonsert, noe som bruker å være en god pekepinn til nominasjonene til Oscars.

The King's Speech har mottatt flest nominasjoner med sine 7, tett etterfulgt av The Social Network og The Fighter med 6 hver. Black Swan, Inception og The Kids Are All Right har mottatt 4 hver, mens 127 Hours, Alice in Wonderland, Burlesque og The Tourist har mottatt 3. Selv om Globes-nominasjonene er en god indikator på hvilke filmer som blir nominert til Oscar gjør kategoriene for komedier/musikaler at Globes får et mer sjangerpreget nominasjonsspekter enn Oscars. Her er de viktigste nominasjonene, samt noen notater til hver kategori:

Best Motion Picture, Drama
Black Swan
The Fighter
Inception
The King's Speech
The Social Network

Jeg skulle likt å sett The Killer Inside Me på denne listen, men det hadde kanskje vært litt mye å be om. Men jeg er fortsatt overrasket over at The Fighter og The King's Speech kom med, når filmer som Never let Me Go, True Grit og Winter's Bone ikke gjorde det. Andre filmer, som kanskje er litt mye å oddse på, men som jeg ikke hadde blitt overrasket over å ha sett på en slik liste er Get Low og Jack Goes Boating. La oss håpe at Oscars, med sine 10 Best Picture noms, har et litt bredere syn på saken.

Best Motion Picture, Comedy or Musical
Alice in Wonderland
Burlesque
The Kids Are All Right
Red
The Tourist

Denne kategorien syns jeg er litt tullete, men la gå. Ingen av disse filmene fortjener å være i denne kategorien. Musikaler har jeg lite godt å si om, og jeg syns egentlig de ikke har noe på Globes å gjøre. Når det kommer til komedier kan jeg lett ramse opp flere jeg syns er morsomere enn de nominerte:

Kick-Ass
Scott Pilgrim vs. The World
Due Date
The Other Guys
Four Lions
Machete
Get Him To The Greek
Hot Tub Time Machine
Iron Man 2 (hvis det teller som en komedie)

Best Director - Motion Picture
Darren Aronofsky (Black Swan)
David Fincher (The Social Network)
Tom Hooper (The King's Speech)
Christopher Nolan (Inception)
David O. Russell (The Fighter)

For det første har ikke Danny Boyle mottatt Best Director-nominasjon for 127 Hours, en av filmene som er forventet å gjøre det best under prissessongen. Andre overraskelser i samme kategori er at pris-veteranene Cohen (True Grit) og Scorsese (Shutter Island) er alle blitt oversett. I tillegg hadde jeg trodd at både Alex Garland (Never Let Me Go), Debra Garnik (Winter's Bone), Mike Leigh (Another Year), John Camerin Mitchell (Rabbit Hole) og Peter Weir (The Way Back) kom til å få annerkjennelse før David O. Russell.

Best Actor in a Motion Picture, Drama
Jesse Eisenberg (The Social Network)
Colin Firth (The King's Speech)
James Franco (127 Hours)
Ryan Gosling (Blue Valentine)
Mark Wallberg (The Fighter)

Igjen, jeg skulle likt å sett Casey Affleck for The Killer Inside Me i denne kategorien, og jeg synes det er rart at Javier Bardem ikke er nevnt her. Men det som overrasker meg mest er vel at Leonardo DiCaprio hverken er nominert for Shutter Island eller Inception. Kanskje Globes-jurien har sett det at DiCaprio, dog svært flink, ikke har kommet med noe nytt (skuespillermessig) i de to siste filmene sine. Uansett, i denne kategorien håper og tror jeg James Franco får sin annerkjennelse.

Best Actress in a Motion Picture, Drama
Halle Berry (Frankie and Alice)
Nicole Kidman (Rabbit Hole)
Jennifer Lawrence (Winter's Bone)
Natalie Portman (Black Swan)
Michelle Williams (Blue Valentine)

Da jeg satt opp hvilke 5 kvinner jeg trodde kunne bli nominert til Oscar i denne kategorien nevnte jeg fire av disse. Den eneste forskjellen er at Hilary Swank er byttet ut med Halle Berry. Og selv om Jennifer Lawrence dekker up and coming-kvoten, hadde jeg likt å sett Carey Mulligan (for Never Let Me Go) på denne listen. Uansett, jeg krysser fingrer og tær for Natalie Portman, men tror Nicole Kidman er en sterk motkandidat.

Best Actor in a Motion Picture, Comedy
Johnny Depp (Alice in Wonderland)
Johnny Depp (The Tourist)
Paul Giamatti (Barney's Version)
Jake Gyllenhall (Love and Other Drugs)
Kevin Spacey (Casino Jack)

Som sin moderkategori er dette også en tullekategori. Johnny Depp har 40 % sjanse for å vinne ut i fra nominasjonsodds alene. Jeg har ikke noe i mot at han vinner denne prisen, så lenge ikke Kevin Spacey vinner for sin forferdelig dårlige Hollywood-tolkning av den allerede kjempeinteressante personligheten Jack Abramoff. Men som i moderkategorien ville jeg aller helst ha sett noen som ikke er nominert vinne. For eksempel Michael Cera (Scott Pilgrim vs. The World), Zach Galifianakis (Due Date), Will Ferrell (The Other Guys), Russell Brand (Get Him To The Greek), eller aller helst Rob Corddry for Hot Tub Time Machine.

Best Actress in a Motion Picture, Comedy
Annette Benning (The Kids Are All Right),
Anne Hathaway (Love and Other Drugs)
Angelina Jolie (The Tourist)
Julianne Moore (The Kids Are All Right)
Emma Stone (Easy A)

Den kvinnelige underkategorien av tull. Jeg håper Emma Stone, selv om Easy A kanskje ikke er hennes beste rolle, vinner. Men så lenge hverken Annette Benning eller Julianne Moore vinner er jeg fornøyd.

Best Supporting Actor
Christian Bale (The Fighter)
Michael Douglas (Wall Street: Money Never Sleeps)
Andrew Garfield (The Social Network)
Jeremy Renner (The Town)
Geoffrey Rush (The King's Speech)

Som nevnt tidligere er supporting actor-kategorien veldig spennende i år, men det blir kanskje ikke så godt gjenspeilt i Globes-nominasjonene. Selv om Christian Bale og Andrew Garfield er klare nominasjoner i mine øyne, er Jeremy Renners nominasjon den eneste som jeg halvveis kan forsvare av de tre siste. Gordon Gekko er egentlig en selvfølge til nominasjon, men Michael Douglas tolkning anno 2010 holder bare ikke for meg. Jeg mener heller Andrew Garfield kunne blitt nominert en gang til for Never Let Me Go. I tillegg er jeg litt overrasket for ikke å se et eneste av disse navnene på lista: Vincent Cassel (Black Swan), Matt Damon (True Grit), John Hawkes (Winter's Bone), Sean Penn (Fair Game) eller Sam Rockwell (Conviction). Jeg tror nok Bale stikker av med denne, men man skal ikke se bort i fra at Michael Douglas kan vinne på ren sympati for de mangfoldige problemene han har møtt på i sitt private liv den siste tiden.

Best Supporting Actress
Amy Adams (The Figher)
Helena Bonham Carter (The King's Speech)
Mila Kunis (Black Swan)
Melissa Leo (The Fighter)
Jacki Weaver (Animal Kingdom)

Hvor enn mørk og seriøs Black Swan er tror jeg ikke Mila Kunis er klar for å motta en seriøs pris. Jeg syns også at Jacki Weaver er en interessant nominasjon, men hun kan tape på det at Animal Kingdom ikke er en amerikansk produksjon. Det at hverken Marion Cotillard (Inception), Keira Knightley (Never Let Me Go) eller Amy Ryan (Jack Goes Boating) er nominert overrasker meg litt. Men når alt kommer til at tror jeg nok dette kan bli The King's Speechs første og eneste Globe gjennom Helena Bonham Carter.

Best Screenplay
Danny Boyle (127 Hours)
Lisa Cholodenk, Stuart Blumberg (The Kids Are All Right)
Chistopher Nolan (Inception)
David Seidler (The King's Speech)
Aaron Sorkin (The Social Network)

Når det kommer til screenplay er det alltid vanskelig å si, og man burde som regel vente til man har hørt hvem som har vunnet Screenwrighters Guilds egen pris før man uttaler seg. Jeg håper og tror det står mellom multitalentene Danny Boyle og Christopher Nolan for henholdsvis 127 Hours og Inception.

Best Animated Film
Dispicable Me
How to Train Your Dragon
The Illusionist
Tangled
Toy Story 3

Denne prisen bruker å gå til den største, mest populære og mest spetakulære animasjonsfilmer, som i år er Toy Story 3. Filmen har tjent over 1 milliarder dollar, verden over, på kinovisninger. Ikke bare er det mer enn alle de andre nominerete til sammen, flere ganger over, men det er mer enn noen annen film i år, animert eller ikke. La meg understreke dette: Toy Story 3 har tjent mer enn Alice in Wonderland, mer enn Iron Man 2, mer enn Twilight: Eclipse, mer enn Inception og mer enn den siste Harry Potter-filmen. Dette kombinert med at filmen faktisk er veldig godt animert vil jeg si gjør filmen til den klareste favoritten til å vinne sin kategori av alle filmene som er nominert.

Best Foreign Film
Biutiful (Spain)
The Concert (France)
The Edge (Russia)
I Am Love (Italy)
In a Better World (Denmark)

For å drive litt reklame: flere av disse filmene gikk på BIFF. Altså, for å få sett det beste av det nye, som kanskje ikke ellers så enkelt finner veien til din kino eller din torrent-side, dra til Bergen på filmfestival. Når det er sagt tror jeg Biutiful vinner denne. Ikke bare har den fått fantastiske kritikker verden over og har en Oscar-vinnende hovedrolleinnhaver, men den er også laget av en fantastisk regissør: Alejandro González Iñárritu (Amores Perros, 21 Grams, Babel).

Det var alt om Globes noms. Jeg kan si at nominasjonene, dog ikke overraskende, kan skuffende nok oppsummeres som å ha for mye fokus på svære amerikanske produksjoner og for lite på filmer som Howl, The Killer Inside Me, Get Low, Never Let Me Go. Ironisk nok har de også oversett noen av de aller største amerikanske produksjonene, nemlig True Grit og Shutter Island. The 68th Golden Globes går av stabelen 16. januar, mens Oscar-nominasjonene blir annonsert 25. januar.

Når Gekko ikke er Gekko nok

Greed is good. Men ikke når Oliver Stone prøver å lage en av tidenes mest kyniske finansthrillere om til en moralsk kjærlighetshistorie.

Wall Street: Money Never Sleeps er en oppfølger til den originale Wall Street som kom i 1987. Den originale filmen har blitt en klassiker, litt fordi den hadde et skrått syn på det frie markedet under Reagan/Thatcher-regimet på 80-tallet, litt på grunn av gode prestasjoner fra far og sønn Sheen, men aller mest på grunn av Michael Douglas' portrettering av den hennsynsløse finanskjempen Gordon Gekko som han vant Oscar for. Money Never Sleeps tar opp igjen tråden da Gekko slipper ut fra fengsel i 2001 og historien fortsetter 7 år senere, hvor Gekko har gitt ut en bok, "Is Greed Good?", og ellers reiser rundt å holder foredrag hvor han advarer mot en kommende finanskrise på grunn av at bankene låner alt for mye penger til folk som ikke på noen måte har råd til å betale tilbake. Gekkos datter, Winnie, har bygd opp et hat mot sin far etter at hennes bror (Gordons sønn) tok selvmord, men hun har også ironisk nok funnet seg en kjæreste, Jake Moore (Shia LaBeouf), som er en up and coming Wall Street-megler, som man fort forstår vil ta Bud Fox-rollen og vil fort falle for Gekkos sjarm. Gekko vil bruke Moore for få kontakt med sin datter, mens Moore på sin side vil bruke Gekkos kunnskap til å hevne seg på Bretton James (Josh Brolin) som egenhendig drev firmaet Moore jobbet i til konkurs, og dermed firmaets sjef, og Moores mentor/farsfigur, til selvmord.

Plottet i seg selv er ikke så dårlig, men det er til tider vanskelig å vite om filmen først og fremst skal være en hedring/melking av originalen/Gordon Gekko, en kommentar til finanskrisa eller en kjærlighetshistorie mellom LaBeouf og Mulligans karkterer. Det som er sikkert er at filmen på langt nær er like god som originalen, mye fordi Gekko til tider er for snill og sentimental. Som en kommentar til finanskrisa er ikke filmen så alt for dum, Gordon Gekko selv tar opp en hel del gode poeng, men i alt kommenterer filmer for lite på emnet til at man får noe dypere forståelse for bakgrunnen til krisa. Shia LaBeouf gjør en veldig mye bedre rolle enn jeg hadde trodd han noen sinne kunne greie, men det er noe med en gutt som ser ut som om han er 12 år som gjør han til en mindre troverdig tøff finansmann enn Charlie Sheens originale Bud Fox. Jeg må også innrømme at det er imponerende av Oliver Stone å velge Carey Mulligan til å spille filmens kvinnelige hovedrolle, en rolle som har et stort emosjonelt spekter, enn å bare bruke en eller annen babe som tiltrekker seg en enda bredere mannelig publikum, og som heller kan vise litt hud enn å gråte (Megan Fox i Transformers-filmene). Problemet er at, og dette vegrer jeg meg litt for å si, man kanskje skulle ha gått for en litt enklere Megan Fox-versjon, enn en film som prøver å være noe den ikke er. Det man egentlig vil ha av en oppfølger til Wall Street, og særlig når det er en slik storproduksjon, er The Gordon Gekko-show. Mer kynisk Gekko. Mer fart, hud og mandig ordutveksling. Filmens unge par skulle heller vært Andrew Garfield og Zoe Salanda. Det beste med denne filmer er nå Gekko er kald, det verste er når han er varm.

Barn av District 9

Fjorårets District 9 var original og god i både historie og CGI, i tillegg til å være populær. Den banet dermed vei for nye filmer av samme type. Her er to av dem:

Skyline



Av: Colin og Greg Strause (AVPR)
Med: Eric Balfour (Hell Ride), Donald Faison (Scrubs) og Scottie Thompson (Star Trek)
Norgespremiere: 10. desember 2010


Battle: Los Angeles



Av: Jonathan Liebsman (The Killing Room)
Med: Aaron Eckhart (Thank You For Smoking), Michelle Rodriguez (Machete) og Bridget Moynahan (Lord of War)
Norgespremiere: 29. april 2011

Cheezy A

Jeg mener at man ikke kan skrive så alt for mye om en komedie uten å ødelegge den, men jeg tenkte likevel at jeg skulle si et par ord om Easy A (som ikke har premiere i Norge før 14. januar).

Emma Stone har greid den vanskelige oppgaven med å være både pen, kul og morsom på film. Både i Superbad og Zombieland har hun den frekke, sarkastiske holdningen til folk rundt seg og livet generelt, som du må være nogen lunde attraktiv for å kunne ha uten at det bare er irriterende. Easy A er hennes skikkelige hovedrolledebut og hun tar opp tråden fra de tidligere rollene sine (winning horse og alt det der). Når jeg først såg traileren til Easy A var jeg ikke videre begeistret. Det virket som en svært så uoriginal tenåringsfilm a la American Pie. Du vet de filmene med hvit bakgrunn, rød skrift og en halvnaken dame på coveret som går slik: 1) en upopulær hovedrolleinnhaver presenteres. Hvis det er en jente har hun lyst å bli populær, hvis det er en gutt har han lyst å miste jomfrudommen med den deiligste jenta på skolen (og bli populær). Men dette virker umulig. 2) Hovedpersonen finner en lur måte å bli populær/miste jomfrudommen fort gjennom løgn/bedrageri som leder hovedpersonen inn i mange pinlige situasjoner. 3) Noe går galt. 4) Hovedpersonen innser at det ikke var riktig å gå den veien og det er bedre å ligge med nabojenta (som viser seg å være kjempeheit)/det er ikke så viktig å gå over lik for å bli populær. WHATEVS!

Easy A viste seg å ikke være en slik film. De gjør faktisk narr av slike filmer, direkte, i åpningsscenen. Men det gjør ikke den noe særlig mer original av den grunn. For i steden for å etterape tenåringsfilmer fra de siste to tiår går Easy A lengre tilbake og etteraper 80-tallets tennåringsfilmer, i tillegg til å ha så stor selvinnsikt at hovedkarakteren også idealiserer 80-tallskomedier selv. Men hvis du nå blir lurt med til å se denne filmen på en date, eller noe i den dur, finnes det håp. Emma Stone er ikke så alt for dum i denne filmen, selv om det er på langt nær hennes beste film. Høydepunktene er helt klart de tre voksne rollemodellene i filmen, nemlig hovedpersonens foreldre og hennes lærer. De er spilt av Stanley Tucci (The Lovely Bones, Julie & Julia), Patricia Clarkson (Dogville, The Green Mile) og Thomas Haden Church (Spider-Man, Sideways). Ikke høstens beste komedie (Cyrus?), men det kunne vært verre.

Sherlock Holmes 2

Neste år kommer Guy Ritchies Sherlock Holmes-oppfølger og det første bildet fra filmen er nå sluppet.

Bildet viser bare Holmes og Watson løpende fra en eksplosjon, og er ikke i seg selv veldig avslørende eller spennende. Men det som er spennede er å se at Noomi Rapace, aka Lisbeth Salander, er med. I tillegg til henne kan man finne Rachel McAdams som Irene Adler (som i den første) og Jared Harris fra Mad Men. I den fortsatt ikke navngitte oppfølgeren møter Holmes og Watson en av sine mest fryktede motstandere, Professor Moriarty. Moriarty er spilt av Stephen Fry, som i tillegg til å ha gjort karriere som fortellerstemme i en rekke filmer og tv-spill, har spilt i blandt annet V for Vendetta (2006) og Alice in Wonderland (2010). Jeg vet ikke hvor mye jeg ser frem til filmen, men etter at Sherlock Holmes 1 senket standaren for hva som kan kalles en Guy Ritchie-film kan det hende jeg blir positivt overrasket.

Mexcellent!

Når Robert Rodriquez skulle lage Grindhouse-filmene sammen med Quentin Tarantino trengte de noen trailere til å ha før filmene. De kunne ikke bruke dagens trailere, da filmene skulle hedre 70-tallets exploitation-filmer (b-filmer med mye blod, sex og vold). De valgte isteden å få andre til å lage trailere til exploitation-filmer som ikke eksisterte. Rodriguez lage også en trailer selv, til filmen Machete. Denne traileren fikk så mye oppmerksomhet at Rodriquez valgte å lage en spillefilm med utgangspunkt i den. Resultatet var verdens første mexploitation-film.

Poenget med slike filmer er ikke god handling og dype plott, det er faktisk viktig at det skal være lite troverdig. Machete handler om en ex-federale ved navn Machete Cortez (Danny Trejo) som etter å ha sett familien sin blitt myrdet av den onde narkobossen Torrez (Steven Seagal), rømmer til USA hvor han jobber som day laborer (du vet, de ulovlig innvandrede mexicanerene som blir plukket opp i en pick up og jobber som gartnere og slikt). En dag blir han plukket opp av en "suit", som leier han til å myrde en senator som er beryktet for sitt harde syn på ulovelig innvanding. Det viser seg å være en felle og Machete blir selv forsøkt myrdet. Dette starter kampen med de mexicanske innvandrerene, The Network, med Machete, Luz/Shé (Michelle Rodriquez), Sartana Rivera (Jessica Alba) og Padre Cortez (Cheech marin) i spissen, i ene enden. Og Senetor John MacLaughlin (Robert De Niro), Michael Booth (Jeff Fahey), grensevaktslederen Von Jackson (Don Johnson) og druglord Torrez i andre enden. I tillegg er Lindsay Lohan med som Michael Booths datter April, og hun er stort sett naken.

Filmen lever opp til Rodriguez kjente "veldig mye kul vold, veldig lite troverdig/betydningsfull handling"-stil, og det hadde den gjort uten det underliggende ulovlig innvandrings-problemet også. I tillegg til det er filmen den beste Grindhouse-lignende filmen siden Grindhouse (2007), og tro meg, det har vært mange forsøk i det kjølvannet. Jeg liker det han har greid med det stjernespekkede cast'et, men det er faktisk Danny Trejo, Cheech Marin og Michelle Rodriguez (som på ingen måter er SMÅ stjerner) som stjeler showet, og ikke Robert De Niro (som sikkert har spilt i sin beste film på 13/15 år) eller Steven Seagal. Videre i casten har Rodriquez, tro mot seg selv, castet skuespillere som har spilt i flere av hans andre filmer, og selvfølgelig noen han er i slekt med. De fleste av dere vil nok kjenne igjen Trejo og Marin fra Desperado og From Dusk Till Dawn, men se om dere kjenner igjen Daryl Sabara som spiller Julio. Han har nemlig spilt hovedrollen i flere av Rodriguez' filmer. Når det kommer til slektskap er Electra og Elise Avellan Rodriguez' nieser, og de spilte også i Planet Terror.

Kort oppsummert har Machete noen av årets beste kampscener, utrolig kreative og kule drap, mange hotte scener med damer i lite klær og en dialog som består stort sett av punch lines, servert med mexicansk aksent. Det er ikke den beste filmen Rodriguez har laget, men det er en av årets mest underholdende filmer, og den er enda bedre om du har sett noen Rodriguez-filmer og/eller exploitation-filmer før.

Ikke Tony Scott?

Hvis man tar en film, setter den til sjangeren action, åpner for sci-fi'ens tid/rom-muligheter og legger til et tog, hva får man da? En hvilken som helst Tony Scott-film med Denzel Washington. Vel, ikke denne gang. Den nyeste action/sci-fi-thrilleren på et tog, Source Code, er regissert av Duncan Jones og har Jake Gyllenhaal i hovedrollen. Og det er jo bra er det ikke? Duncan Jones laget jo en av 2009s beste filmer, Moon, i sin regidebut. Og Jake Gyllenhaal er jo til tiden er veldig god skuespiller. Problemet er at det er en action/sci-fi-thriller på et tog, som burde vært regissert av Tony Scott og hatt Denzel Washington i hovedrollen. Både Jones og Gyllenhaal burde finne bedre ting å bruke tiden sin på. Her er trailer:



Tror ikke akkurat det blir den nye Moon, men la oss håpe at jeg på mystisk vis tar feil.

The Green Hornet

Jeg skreiv tidligere at jeg gleder meg til The Green Lantern, men hvis jeg måtte velge mellom den og The Green Hornet hadde det vært like enkelt som å velge mellom Spiderman og Iron Man. Ryan Reynolds er Spiderman, mens Seth Rogen er Iron Man. For ikke å glemme at Christoph Waltz og Cameron Diaz spiller i Hornet. Sjekk ut trailer:



The Green Hornet kommer til norske kinoer 21. januar.

Pre-predictions: Oscars 2011

Det er veldig tidlig å si noe om hvilke filmer som kommer til å være aktuelle til Oscar-nominasjonene, som blir annonsert 25. januar og da til selve Oscar-utdelingen som finner sted i The Kodak Theater i L.A. den 27. februar. Særlig siden nominasjonene til Golden Globes (som ofte samsvarer med nominasjonene til Oscars) ikke annonseres før 14. desember. Men jeg spekulerer til tross og tenkte dermed jeg skulle komme med en vag oppsummering av det jeg har lest og tenkt rundt nominasjonene til The 83rd Academy Awards.

Etter hva jeg har fått med meg er det nærmere 40 filmer som er aktuelle til Oscar-nominasjoner, sett bort i fra Best Foreign Language og Best Documentary. Ti av disse kommer nok til å bli nominert til Best Motion Picture of The Year, og de aller fleste er sterke kandidater innenfor én eller flere kategorier. Men det er ingen like klare nominasjoner i år som Avatar og The Hurt Locker var i fjor. Oscar-vinnende regissører som Martin Scorsese, Dannye Boyle, Clint Eastwood og Cohen-brødrene har filmer som vil få oppmerksomhet, men som ikke er typiske vinnere.

På Best Director-siden har jeg denne listen (i alfabetisk rekkefølge):
Woody Allen (You Will Meet A Tall Dark Stranger)
Darren Aronofsky (Black Swan)
Danny Boyle (127 Hours)
Joel and Ethan Cohen (True Grit)
Clint Eastwood (Hereafter)
David Fincher (The Social Network)
Alex Garland (Never Let Me Go)
Debra Granik (Winter's Bone)
Philip Seymour Hoffman (Jack Goes Boating)
Tom Hooper (The King's Speech)
Mike Leigh (Another Year)
John Cameron Mitchell (Rabbit Hole)
Christopher Nolan (Inception)
Martin Scorsese (Shutter Island)
Peter Weir (The Way Back)

Det er vanskelig å korte denne listen ned fra 16 til 5, særlig så tidlig, og det er vanskelig å si om nominasjonene blir gitt til rutinerte regisørrer eller nykommere. Mitt tips vil være en blanding som inkluderer Alex Garland for Never Let Me Go, Debra Granik for Winter's Bone, Philip Seymour Hoffman for Jack Goes Boating, Christopher Nolan for Inception og enten Peter Weir for The Way Back eller Darren Aronofsky for Black Swan. Men med tradisjon og box office tatt i betraktning så må man ha David Fincher og Martin Scorsese, for henholdsvis The Social Network og Shutter Island, i bakhodet.

Når det kommer til Best Actor, har jeg denne listen:
Casey Affleck (The Killer Inside Me)
Javier Bardem (Biutiful)
Jeff Bridges (True Grit)
Jim Broadbent (Another Year)
George Clooney (The American)
Matt Damon (Hereafter)
Leonardo DiCaprio (Shutter Island, Inception)
Aaron Eckhart (Rabbit Hole)
Jesse Eisenberg (The Social Network)
James Franco (127 Hours, Howl)
Ryan Gosling (Blue Valentine)
Philip Seymour Hoffman (Jack Goes Boating)
Michael Sheen (The Special Relationship)
Jim Sturgess (The Way Back)
Mark Wahlberg (The Fighter)

Her må også listen kortes ned fra 16 til 5, og det er fortsatt vanskelig å si. Men per dags dato tror jeg at disse fem kommer til å bli annonsert som nominerte til Best Actor: Casey Affleck for The Killer Inside Me, Leonardo DiCaprio for enten Shutter Island eller Inception, James Franco for 127 Hours eller Howl, Philip Seymour Hoffman for Jack Goes Boating og enten Ryan Gosling for Blue Valentine eller Mark Wahlberg for The Fighter. Legg også merke til navnet Javier Bardem, har har både blitt nominert og vunnet Oscar før.

I Best Actress-kategorien har jeg denne listen:
Anette Benning (The Kids Are All Right)
Anne Hathaway (Love and Other Drugs)
Nicole Kidman (Rabbit Hole)
Jennifer Lawrence (Winter's Bone)
Lesley Manville (Another Year)
Carey Mulligan (Never Let Me Go)
Natalie Portman (Black Swan)
Julia Roberts (Eat Pray Love)
Imelda Staunton (Another Year)
Hilary Swank (Conviction)
Rachel Weisz (The Whistleblower)
Michelle Williams (Blue Valentine)

Sandra Bullock viste sist at man ikke trenger å være en god skuespiller for å vinne innenfor denne kategorien, så hvem som blir nominert/vinner nå i slutten av februar er for meg umulig å si. Jeg vil fortsatt sette opp fem navn: Nichole Kidman for Rabbit Hole, Jennifer Lawrence for Winter's Bone, Natalie Portman for Black Swan, Hilary Swank for Conviction og Michelle Williams for Blue Valentine. Carey Mulligan er også et good bet etter all oppmerksomheten hun fikk rundt sist Oscars.


Best Supporting Actor:
Christian Bale (The Fighter)
Vincent Cassel (Black Swan)
Matt Damon (True Grit)
Colin Farrell (The Way Back)
Andrew Garfield (Never Let Me Go)
Ed Harris (The Way Back)
John Hawkes (Winter's Bone)
Sean Penn (Fair Game)
Sam Rockwell (Conviction)

Noe som er veldig spennende er at foreløbig er Supporting Actor den tøffeste kategorien for 2011. Ikke bare er der mange gode skuespillere på listen, men der er mange gode skuespillere som spiller veldig godt for anledningen. Mine fem tips er: Christian Bale for The Fighter, Vincent Cassel for Black Swan, Andrew Garfield for Never Let me Go, John Hawkes for Winter's Bone og Sam Rockwell for Conviction. Jeg holder foreløbig en liten knapp på Christian Bale, men legg merke til at Sean Penn ble nominert til Oscar i 1996 for en rolle som er lik den Sam Rockwell har i Conviction, og etter Rockwells prestasjon i fjorårets Moon er det på tide at han får litt oppmerksomhet fra Oscar-komiteen.

Best Supporting Actress:
Amy Adams (The Fighter)
Helena Bonham Carter (The King's Speech)
Marion Cotillard (Inception)
Hope Davis (The Special Relationship)
Keira Knightley (Never Let Me Go)
Mila Kunis (Black Swan)
Melissa Leo (The Fighter)
Helen Mirren (Brighton Rock)
Thekla Reuten (The American)
Saoirse Ronan (The Way Back)
Amy Ryan (Jack Goes Boating)
Dianne Wiest (Rabbit Hole)

Jeg vil si at Supporting Actress ofte er en mer interessant kategori enn Best Actress, men i dette tilfelle er jeg usikker på om det stemmer. De jeg tror får nominasjon er Helena Bonham Carter for The King's Speech, Marion Cotillard for Inception, Hope Davis for The Special Relation, Keira Knightley for Never Let me Go og Amy Ryan for Jack Goes Boating. Som sagt er denne kategorien litt håpløs i år, og jeg burde sikkert nevnt Helen Mirren kun fordi hun har vunnet en Oscar og blitt nominert til tre andre, men foreløbig er hun ikke på min liste.

Når det gjelder Best Animated Feature kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at Toy Story 3 kommer til å vinne den, selv om jeg håper at The Illusionist kunne fått en overraskende seier her. Blandt de nominerte finner vi nok også How To Train Your Dragon og muligens Shrek Forever After.

Til slutt vil jeg sette opp en liste over de filmene som er per dags dato, i følge meg, aktuelle til nominasjoner til oscar (og dermed også automatisk aktuelle for Best Motion Picture-kategorien) og som dere dermed kan vurdere ekstra å se hvis de går/kommer på kino:

127 Hours
The American
Another Year
Biutiful
Black Swan
Blue Valentine
Brighton Rock
Conviction
Eat Pray Love
Fair Game
The Fighter
The Ghost Writer
Hereafter
How to train your dragon
The Illusionist
Inception
Jack Goes Boting
The Kids Are All Right
The King's Speech
The Killer Inside Me
Love and Other Drugs
Never Let Me Go
Rabbit Hole
Shutter Island
The Social Network
Somewhere
The Special Relationship
The Town
Toy Story 3
True Grit
The Way Back
The Whistleblower
Winter's Bone
You Will Meet A Tall Dark Stranger

Nå har jeg ikke sett alle disse filmene enda, men hvis jeg skal, ut i fra hva jeg har lest og sett, sette opp en liste over hvilke ti filmer jeg tror vil bli nominert til Best Motion Picture ser den slik ut:

Black Swan
Inception
Jack Goes Boating
The Killer Inside Me
Never Let Me Go
Shutter Island
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter's Bone

Det var min pre prediction analyse av Oscar 2011. Jeg vet jeg har glemt å nevne blockbustere som Alice in Wonderland, Iron Man 2, Twilight: Eclipse, Salt, Kick-Ass, Wall Street 2, Prince of Persia, The Karate Kid, Harry Potter and the Deathly Hallows part 1 og Clash of the Titans, men selv om disse kan få nominasjoner innenfor lyd, kostyme eller sminke, liker jeg å forholde meg til de filmene som vinner priser for bilde, skuespillerprestasjoner, regi eller best motion picture. Og NEI, Robert Pattinson kommer ikke til å bli nominert til Best Actor bare fordi jenter gråt når det såg ut som han hadde forstoppelse, både fysisk og psykisk, i Remember Me. Jeg kommer nok med en bedre forutsigelse etter Golden Globes har blitt nominert, og da vil jeg kanskje (uavhengig av Globes) inkludere Welcome to the Rileys, Catfish og Robin Hood, men før den tid er det bare å kommentere hvis det er noen filmer dere mener mangler.

BIFF dag 4

Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.



Lørdagen startet lystig med en dokumentar om en japansk oppfinner som har verdensrekorden i antall oppfinnelser, dokumentarer het Oppfinnelsen av Dr. Nakamats. Dokumentaren skulle egentlig handle om oppfinnelsene til Dr. Nakamats, men den eksentriske hovedpersonen stjal showet og ble fort filmens midtpunkt. For å gi noen eksempler på hvordan han er: Han spiser kun ett måltid per dag, han tar bilde av hvert eneste måltid han spiser og måler blodtrykk, blodsukker og gjennomfører generelt en hel helsesjekk etter hvert måltid. Han bor i Dr. Nakamats square, som ligger i krysset av Dr. Nakamats street og Dr. Nakamats avenue. Flott og frekk fyr. God underholdning.




Etter denne såg jeg dokumentaren Camp Victory, Afghanistan, som stort sett handlet om de amerikanske National Guard-styrkene sitt arbeid med å etablere et Afghansk militære i Afghanistan. Filmen gir et innblikk i reelle problemer som vi kanskje ikke tenker over at man kan møte på i krig. Men de av dere som forventer en actionfylt Afghanistan-dokumentar (som Armadillo og Restrepo) blir nok heller skuffet. Det meste går på logistikk, språkbarrierer og tillit. Så var det tid for Norsk Kortfilmkonkurranse på BIFF. Jeg skal ikke gå igjennom alle, men jeg kan anbefale Akvarium av Bård Røssevold, Amor av Thomas Wangsmo, Fredag av Eirik Svensson, Tuba Atlantic av Hallvar Witzø, samt festivalens vinner Jenny av Ingvild Søderlind.




Siste filmen for lørdag var den dokumentaren som ble kjendt på folkemunne som den beste dokumentaren under festivalen, i allefall den mest omtalte. Dokumentaren het Bogotá Change og handlet om to ordførere Bogotá i Colombia, som snudde byen på hode i løpet av sine til sammen ti år som ordførere. Bogotá var lenge verdens farligste by, men Antanas Mockus og Enrique Peñalosa (begge var forresten på BIFF og holdt foredrag) tok uortodokse tiltak i bruk for å endre akkurat dette. Antanas Mockus brukte sitt alterego som superhelt for å reise rundt i byen og stoppe trafikk-kriminalitet, vold og drap. Dette gjorde at både trafikkulykker og vold-/draps-raten gikk ned med nærmere 80% i løpet av hans og hans etterfølgers ordførerperioder. Når Enrique Peñalosa tok over tok han til med å renske byen rent visuelt. I dag er det ikke en perfekt by, men på grunna v Mockus' og Peñalosas arbeid har de nå trafikkfrie dager, et vel annerkjent kollektivtrafikksystem, nye skoler og bibliotek over hele skolen, og ikke minst drastisk lavere dødstall både i og utenfor trafikken. Veldig interessant dokumentar, anbefales på det sterkeste.

The Dark Knight Rises

For alle dere Batman-fans der ute var vel gleden sur-søt da Christopher Nolan annonserte at han skulle lage en tredje (og siste) film om flaggermusmannen (yey), og at den skulle hete The Dark Knight Rises (ney).

Siste nyhet, rett fra Sir Micheal Cains munn, er at manuset er ferdig, de vil caste frem mot mai, da begynner de og filme og filmen skal være ferdig i november, så de skal nok ha et ferdig produkt og tid til å promotere dette monsteret av en forventningsladd studio-produksjon frem til den skal slippes på kino i 2012.

For å få mer innsikt i hvordan det er å jobbe med Christopher Nolan les Gary Oldmans syn på Batman Begins, og Jonathan Nolan (manusforfatter fra The Dark Knight og The Dark Knight Rises) sine anekdoter fra da han jobbet med Christopher på The Dark Knight.

Green Lantern trailer

Selv om Green Lantern ikke akkurat er min favorittsuperhelt, og Ryan Reynolds virkelig ikke er min favorittskuespiller så tror jeg Green Lantern kan bli ganske bra. Sjekk ut trailer her:

You're not an asshole, Mark. You're just trying so hard to be.

Det er en film om Facebook. Av David Fincher. Med Jesse Eisenberg og Justin Timberlake. En thriller om en internettside. Fungerer det? Jeg sier ja.

Først og fremst må jeg gi credz til Fincher for å ha brukt Scalas cover-versjon av Creep i traileren, en fantastisk god cover som setter stemningen for hele filmen. Også over til filmen. Jeg må ærlig innrømme at jeg var veldig skeptisk til The Social Network da jeg fikk høre at den var i produksjon. Ikke bare mente jeg at David Fincher (Seven, Fight Club) kastet bort talentet sitt på å lage en main stream-film som hvem som helst kunne ha lagd. Og i tillegg har jeg enda ikke godtatt Jesse Eisenberg som den nye Michael Cera. Han spiller godt i både Zombieland og Adventureland, men han spiller så utrolig likt i begge filmene.

I The Social Network spiller han heldigvis litt annerledes, mye av det kan sikkert forklares ved at han skulle spille en annen person, nemmelig skaperen av Facebook, Mark Zuckerberg. Hele filmen handler stort sett om han og hans problemer under utgivelsen av Facebook. Men problemene hans kommer ikke av folk som prøver å sette en stopper for utgivelsen, men heller som et resultat av at Zuckerberg er en drittsekk. Han behandler venner og utkjente som dritt for å komme seg frem og få annerkjennelse. Han vil mer enn noe annet være populær. Og med åpenlys inspirasjon fra Pirates of Silicon Valley (filmen fra 1999 om Microsoft og Apple) har Fincher greid å gjort en film om noe så nerdete og midlertidig aktuelt (SUPRISE! Facebook kommer ikke til å vare for evig) som en internettside til et spennende drama om vennskap, svik og maktsykhet.

Men hvorfor er ikke The Social Network en av årets aller beste filmer? Vel, på tross av gode skuespillerprestasjoner fra både Eisenberg (Zuckerberg), Andrew Garfield (Eduardo Saverin) og ikke minst Armie Hammer som spilte både Cameron og Tyler Winklevoss, vil Justin Timberlakes prestasjon, sammen med noen andre småroller, dra det generelle inntrykket ned. På skuespillerfronten må dere legge merke til hun som spiller kjæresten/eksen til Zuckerberg, Rooney Mara. Hun skal nå spille Lisbeth Salander i Finchers versjon av Menn som hater kvinner, mens det er Daniel Craig (du vet, tidenes dårligste James Bond) som skal spille Mikael Blomkvist. Av en eller annen grunn tror jeg den blir en skuffelse for oss som likte de originale svenske filmene, og i hvertfall for de som likte Stieg Lassons bøker. Da er vi over på neste begrunnelse på hvorfor The Social Network ikke er en av årets aller beste filmer. Ikke på grunn av regissør David Fincher, men på tross. Fincher har sikkert gjort dette til en så god film som den over hodet kunne bli, men på lik linje med Sherlock Holmes (2009) er The Social Network et godt eksempel på at det holder ikke alltid bare å ha en god regissør. Dom: en veldig spennede og god film, men skuffende for å være Fincher.

BIFF dag 3

På grunn av mye internettproblemer i leiligheten min har jeg ikke fått skrevet noen på Trollhatt på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har sett filmer av den grunn. Det første innlegget på lenge må selvfølgelig handle om Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.


Fredagen startet jeg med en dokumentar, kalt American Radical: The Trials of Norman Finkelstein, om en jødisk sønn av to overlevende etter Hollocaust, som er en av USA fremste forkjempere for Palistina. Slikt blir det kontrovers av og det er et godt utgangspunkt for en dokumentar. Filmen var god og var ikke så partisk i Israel/Palistina-konflikten som jeg trodde den skulle være. Dokumentarens hovedperson, Finkelstein, er både underholdende og seriøs, tøff og ydmyk. Videre såg jeg en dokumentar kalt Casino Jack & The United States of Money. Dokumentaren handlet om Jack Abramoff som var en veldig flink lobbyist i Det Hvite Hus og utnyttet dette. Han, og flere rundt han, stod bak en enorm korrupsjon og dokumentaren viser hvor skummelt mye makt en lobbyist kan ha i politikk. Desverre har de nå laget en spillefilmverson av historien, med samme navn. Jeg anbefaler på det sterkeste å se dokumentaren, da den er mer enn spennede nok, og man slipper å se det som ser ut til å bli en av Kevin Spaceys lavpunkt.

Den neste dokumentaren den dagen var den danske My Playground. Filmen handlet om parkour, noe jeg mener er underholdende å se på. Problemet var at de som var med i filmen ikke var så flink. De eneste jeg ble virkelig imponert over var de amerikanske som var med i 10 sek. Ellers har jeg sett bedre på youtube og i Madonna-videoer. Det hjalp heller ikke at de prøvde å knytte "parkour-filosofien" opp mot arkitektur. Den såg amatørmessig ut. MEN etter den danske skuffelsen var det endelig klart for første og eneste visning av Robert Rodriquez' Machete! Filmen var en fryd å se på og overgikk de forventningene jeg hadde fått fra traileren og etter å ha lest om den siden 2007. Filmen, som startet som en falsk trailer som ble vist før Planet Terror og Death Proof, er en Mexploitation-film (70-talls b-film i mexikansk stil) om Machete (Danny Trejo) og hans kamp mot streng innvandringsregulering og teh evil government i sør-statene i USA. Filmen, som stort sett består av blod, vold, nakenheter og klisjéer, inneholder skuespillere som Rober De Niro, Steven Seagal, Don Johnson, Cheech Marin, Lindsay Lohan, Jessica Alba og Michelle Rodriguez. Flott underholdning for alle Grindhouse-, exploitation- og Rodriguez-fans!

Etter Rodriguez' mesterverk var det tid for en veldig morsom dokumentar. Adrian Grenier (Vince i Entourage) ble tatt bilde av av en 13 år gammel papparazifotograf og ble facinert av at den unge gutten kunne påta seg et slikt hardt yrke. Så "Vince" bestemte seg for å lage en dokumentar om den 13 år gamle Austin Visschedyk og kalte den Teenage Paparazzo. Resultatet ble veldig bra! På grunn av vennskapet mellom Austin og Adrian får Austin både muligheter og problemer som papparazifotograf. Vi blir med Adrian da han prøver seg som paparazzifotograf selv, og underveis stiller han moralske spørsmål ved Austins interesse og sin egen involvering. Anbefales. Fredagen ble avsluttet med dokumentaren Just Like Us. Dokumentaren gav meg et nytt syn på midtøsten. En gjeng med amerikanske komikere ledet av Ahmed Ahmed drar til midtøsten for å holde stand up-show. Der er kontroverser, men det som overrasket meg mest var hvor godt morderne muslimer mottok disse provoserende artistene. En god avsluttning på en veldig god filmdag!

Sucker Punch

Grindhouse + Chix + Fantasy + Mindtwist = Awesome. Særlig siden Zach Snyder regisserer og både John Hamm og Scott Glenn spiller i den visuelle vidunderligheten Sucker Punch. Jeg gleder meg til den kommer! Sjekk ut trailer:

BIFF dag 2

På grunn av mye internettproblemer i leiligheten min har jeg ikke fått skrevet noen på Trollhatt på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har sett filmer av den grunn. Det første innlegget på lenge må selvfølgelig handle om Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.


Dag to var min mest effektive i antall filmer. Jeg startet dagen med en dokumentar om finanskrisa kalt Inside Job. Den var, som tittelen tilsir, svært ensidig og selv om det helt klart var enkeltpersonen som hadde mer skyld i finanskrisa enn andre, har jeg aldri sett en mindre objektiv dokumentar. For det første starter den med "This is the truth about what happened". For det andre brukte filmskaper Charles Ferguson så feige triks som ikke en gang Michael Moore ville nedverdiget seg til å bruke, for å fremstille de få han intervjuet som forsvarte "de anklagede" som idioter. Et godt eksempel på hvordan en dokumentar ikke burde lages. Filmen som fulgte var litt, men ikke mye bedre. Det var Oliver Stones dokumentar South of the Border, om de sosialistiske lederene i noen Sør-Amerikanske land. Det var interessant å få lengre og dypere intervju med disse lederene som til tider blir anklagd (av USA) for å være kommunistiske diktatorer. Men det å Hugo Chavez som en helt i kampen mot korrupsjon er ganske naivt. Antiamerikansk propaganda selger.


Etter disse to skuffende dokumentarene hadde jeg den store gleden av å se Howl, som endte opp som en av mine favorittfilmer under årets BIFF. Howl er navnet på et dikt som er skrevet av Allen Ginsberg, en av de mest kjente representantene for Beat-generasjonen. Ginsberg er portrettert av James Franco (Spiderman, Milk). Franco spiller fantastisk og har etterhvert blitt en av mine favorittskuespillere blandt de nye unge. Filmen viser en generasjon litterære kunstnere i opprør, i en tid hvor litteratur skulle være stilrent og enkelt å forstå. Den kommer nok ikke til å dra inn enorme summer på kino, men jeg håper på en Oscar-nominasjon til Franco. Anbefales til alle, selv om ikke alle vil like den.




Filmdagen var på langt nær over og den neste filmen jeg såg var den italienske Cannes-hiten Le Quattro Volte. Jeg forstår at filmen var veldig fin, kunstnerisk og utfordrende. Og ingen kan si noe på originaliteten til en film hvor hovedpersonene er gjeiter og som har ingen dialog. I tillegg til dette var det en lang scene midt i filmen som er en av de best korigraferte scenene jeg har sett. Men til tross for alt dette mener jeg den var kjedelig. En og en halv time med stillhet og fine bilder ble litt for mye. Da var det godt at jeg kunne kose meg med Life During Wartime. Filmen er en oppfølger til den evig morsome Happiness og kan enklest forklares som en Me and You and Everyone We Know-lignende film, bare mørkere. I korte trekk følger vi en dysfunksjonell familie i mange triste og morsomme situasjoner, og jeg var spesielt glad for å se Michael K. Williams (The Wire) gråtende i åpningsscenen. Umoralsk og morsom film!


Etter Wartime entret jeg salen for dagens største blockbuster, The Social Network. Filmen om Facebook, som jeg går ut i fra at de fleste har sett nå, var spennende og hadde noen fine skuespillerprestasjoner. Men det er langt i fra det beste David Fincher (Seven, Fight Club) har gjort, bare så det er sagt. Filmen handler om Mark Zuckerberg, skaperen av Facebook, hans vei fra Harvard-nerd til internettmillionær og søksmålene mot han. Jesse Eisenberg passer godt som den frekke og smålige Zuckerberg og Armie Hammer spiller veldig godt som tvillingbrødrene Cameron og Tyler Winklevoss. På den andre siden var ikke Justin Timberlake særlig imponerende som Napster-skaper Sean Parker. Selv om filmen hadde godt driv og til tider underholdende dialog, kan en film om Facebook bare nå så langt. Fincher gjorde det beste med det utgangspunktet han hadde.


Etter over tolv timer med film satt jeg meg ned for å se den tyske dokumentaren David Wants to Fly. Ikke et godt valg. Den startet med å være en fan-dokumentar om David Lynch, men utviklet seg til å handle om den syke, indiske world peace-sekten som Lynch er medlem av. Ikke en bra slutt på dagen.

BIFF dag 1

På grunn av mye internettproblemer i leiligheten min har jeg ikke fått skrevet noen på Trollhatt på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har sett filmer av den grunn. Det første innlegget på lenge må selvfølgelig handle om Bergen Internasjonale Filmfestival! I løpet av 8 fantastiske filmdager såg jeg 32 filmer på kino og fikk møte en hel del regissører, produsenter, skuespillere, filmjournalister og andre filmfolk.

Etter at jeg hadde jobbet noen vakter som frivillig på BIFF-kontoret hadde jeg kvalifisert meg til å se så mange filmer på BIFF jeg ville, gratis. Og med over 150 filmer på programmet ble det fort vanskelig og velge. BIFF har en ganske bred målgruppe da de har et ganske stort dokumentarprogram med dokumentarer av alle typer, samtidig som de har både smale og brede spillefilmer. De har debatter rundt de politiske temaene i dokumentarene, de har førpremierer på store amerikanske block busters og de har både kortfilm- og musikkvideokonkurranser.

Jeg satt opp en plan på hvilke filmer jeg skulle se hver dag, men fant fort ut at det ikke ble så lett å følge den planen da jeg til en stadighet fikk tips om filmer jeg MÅTTE se. Den generelle planen var å få sett mange filmer jeg ikke fikk sett på kino ellers, samt å se de store amerikanske filmene jeg hadde gledet meg til. Jeg kommer til å skrive litt om filmene jeg såg, men de største spillefilmene vil også få egne anmeldelser senere.


Første dag såg jeg en dokumentar som het Richard Garriot: Man on a Mission som handlet om en mann som gjennom å utvikle dataspill hadde tjent seg opp så mye penger at han fikk muligheten til å kjøpe seg en plass på en romferd. Det som var interessant var å se hans trening for å bli kosmonaut, men ellers var ikke filmen særlig interessant. Etter det såg jeg en litt mørk romantisk komedie som het Cyrus. Denne filmen handlet om en mann som møter endel utfordringer i sitt nye forhold i form av sin nye kjærestes sønn Cyrus. I hovedrollen finner vi John C. Reilly (Walk Hard, Talladega Nights, Gangs of New York) som alltid er morsom å se på film. Cyrus er spilt av Jonah Hill (han tjukke fra Superbad) som spiller en av sine beste roller til nå. Jeg anbefaler denne filmen til de som vil se en romantisk komedie som ikke bare er Julia Roberts.




Etter denne såg jeg en britisk ungdomsfilm som The Be All and End All hvor vi følger en 15 år gammel gutt, Robbie, som har fått vite at han har fått en dødlig hjertesykdom. Han og bestekameraten hans, Ziggy, setter da alle kluter til for at Robbie skal miste jomfrudommen før han dør. Den er til tider morsom og fin, men passer nok best for tenåringer og mødre. Videre såg jeg en film som het The Good Heart med Paul Dano (There Will Be Blood) og Brian Cox (25th Hour, Bourne-filmene). Jeg hadde lenge gledet meg til å se Paul Dano på film igjen etter hans strålende prestasjon i There Will Be Blood, men selv om Dano spilte godt var det Cox som stjelte showet i The Good Heart, som den grettene bareieren Jacques som tar inn uteliggeren Lucas (Dano) og tar han under sin vinge. Filmen er til tider morsom (når Cox er morsom) og noen ganger uforutsigbar, men den mangler endel for å bli en veldig god film.



Etter en morgen og formiddag med diverse tilfeldige filmer var det duker for BIFFs åpningsfilm Hjem til Jul. Regissøren Bent Hamer (Salmer fra kjøkkenet, O´Horten) var der sammen med kulturrepresentanter for Bergen by. Med rød løper, stor åpning og en stor kinosal (KP1) pakket med skuespillere, regissører, forfattere og filmjournalister var skuffelsen stor da filmen viste seg å være uoriginal og på grensa til dårlig. Skuespillerene spillte dårlig, historien (som egentlig er Levi Henriksens) var platt og selv om filmen bare varte i 90 minutter virket den for lang. Det er sikkert fordi jeg følte jeg hadde sett det samme så mange ganger før i norsk film. En skuffende avsluttning på en ellers grei filmdag.

True Grit-trailer

De Oscar-vinnende brødrene Coen (Fargo, No Country for Old Men), har fått med seg den Oscar-vinnende Jeff Bridges (Crazy Heart) og den Oscar-vinnende Matt Damon (Good Will Hunting), i tillegg til den Oscar-nominerte Josh Brolin (Milk), den Golden Globe-nominerte Barry Pepper (61*) og den helt ukjente Hailee Steinfeld i sin nyeste film, True Grit, garantert en Oscar-kandidat. Filmen handler om en tøff U.S. Marshal (Bridges) som hjelper en ung kvinne (Steinfeld) med å finne sin fars morder. Filmen er en remake av originalen fra 1969, med John Wayne, Glen Campbell, Robert Duvall og Dennis Hopper. Her er traileren til Coen-filmen.

Høstens 20 filmer (i følge Cinematical) del 4

Cinematical har publisert en artikkel hvor de skriver om de 20 filmene de er mest gira på, av de som kommer i løpet av høsten 2010. Jeg er enig i mye, men ikke alt, så derfor skal jeg gå fort igjennom Cinematicals liste og kommentere på filmene i fire omganger, 5 stk hver gang og dette er de 5 siste.


16. 127 Hours
Av: Danny Boyle
Med: James Franco
US Release: 5. november

Regissør Danny Boyle (Trainspotting, The Beach, Slumdog Millionaire) har tatt på seg oppgaven å bringe den fantastiske (og ekte) historien om Aron Ralston til film. Det blir vel mer "based on a true story" enn en direkte filmatisering, men spennende likevel. 127 Hours handler altså om fjellklatreren og villmarksmannen Aron Ralston og hvordan han overlevde etter å ha satt seg fast i en isolert dal/ørken. James Franco (han som spiller hovedrollen i tidligere nevnte Howl) har rollen som Ralston i det som, ut i fra traileren, ser ut til å bli en både vakker og intens film:




17. Morning Glory
Av: Roger Michell
Med: Harrison Ford, Diane Keaton, Rachel McAdams
US Release: 9. august

Dette er tydeligvis året hvor skuespillere som er langt forbi høydepunktet på sin karriere prøver å sprelle enda litt mer penger ut av navnet sitt ved å prøve å være morsom/selvironisk. Rachel McAdams (The Notebook, Sherlock Holmes) spiller i Becky Fuller, en ung TV produsent, som prøver å revitalisere et morgenprogram ved å hente inn en legendarisk nyhetsanker (Ford). Problemet er at han ikke kommer så godt over ens med sin medanker (Keaton) eller noen andre for den del. Som vi skjønner blir det for problemer både av og på luften. Whatevs'. En gang spilte Diane Keaton i Gudfaren-filmene, og Harrison Ford har spilt i både Star Wars-filmene, Indiana Jones-filmene og i Blade Runner. Nå har det kommet til dette:




18. Unstoppable
Av: Tony Scott
Med: Denzel Washington, Chris Pine og Rosario Dawson
US Release: 12. november

For andre år på rad lager Tony Scott en spenningsfilm om tog med Denzel Washington i hovedrollen. Hans remake av The Taking of Pelham 1 2 3 var ikke særlig god, så jeg ser ingen grunn til at Unstoppable skal bli noe særlig bedre. Det er Speed blandet med Deja Vu og Pelham. Jeg tror slike filmer fungerte bedre på 80- og 90-tallet, filmen blir på det beste spennende. Men Rosario Dawson er pen though.




19. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part I
Av: David Yates
Med: Daniel Radcliffe, Rupert Grint, Emma Watson, Ralph Fiennes +++
US Release: 19. november

Del én, av to, av avsluttningen (or is it?) av filmserien om Harry Potter blir kalt Harry Potter and the Deathly Hallows: Part I eller bare HP7. Jeg kan si det slik: hvis du ENDA ikke har funnet ut om du er en Potter-fan eller ei, så er du nok ikke det. Det er greit nok barnefilmer, men vi filmgeeks har gjenkjent et par kjente fjes i filmserien: Helena Bonham Carter, Alan Rickman, Bill Nighy, Michael Gambon, John Hurt, Jim Broadbent, Brendan Gleeson, Robbie Coltrane, Gary Oldman og mange fler. I tillegg har Emma Watson blitt ganske pen med åra. Anyways, traileren viser til en film som blir spennende for de som har fulgt med Harry fra begynnelsen og ikke like spennende for alle andre.




20. Love and Other Drugs
Av: Edward Zwick
Med: Jake Gyllenhaal, Anne Hathaway
US Release: 24. november

Hvis det ikke er gamle skuespillere som prøver å være morsom, så er det gode skuespillere som prøver å være enkelt romantisk. Jeg tenker ikke på Anne Hathaway, men på Jake Gyllenhaal som (selv om han ikke har vært på topp i det siste) er en veldig god skuespiller. Her er den klassiske historien om mann som kan få "alle", som møter en dame han ikke kan få og MÅ selvfølgelig da ha henne (og kun henne). Altså, en mann som BARE vil ha sex, dropper å ha sex med HUNDREVIS av damer som VIL ha ham, for IKKE å ha sex med ÉN dame som IKKE VIL ha ham. Det skal vel si noe om at egentlig er alle ute etter ekte kjærlighet og bla bla bla. Jeg har hørt det før, og om ikke det har snødd noe særlig i helvete i det siste så ender nok filmen med at de to hovedrolleinnhaverne blir kjærester.. for alltid!




Det var alle de 20 filmene som Cinematical spesifikt anbefalte. På bunnen av artikkelen finner du også en liste over andre filmer som kommer denne høsten. Om noen av dere mener jeg skal skrive litt om disse også, eller andre filmer som kommer denne høsten (f.eks. Nokas, Scott Pilgrim vs. the World, Jackass 3D, Cornelis eller Machete) er det bare å gi meg en shout out.

Letterman-intervjuet på youtube

Hele Joaquin Pheonix-intervjuet fra Letterman (22. sep) er nå lagt ut på youtube. Check it:

Høstens 20 filmer (i følge Cinematical) del 3

Cinematical har publisert en artikkel hvor de skriver om de 20 filmene de er mest gira på, av de som kommer i løpet av høsten 2010. Jeg er enig i mye, men ikke alt, så derfor skal jeg gå fort igjennom Cinematicals liste og kommentere på filmene i fire omganger, 5 stk hver gang.


11. Red
Av: Robert Schwentke
Med: Bruce Willis, Morgan Freeman, John Malkovich og Helen Mirren
US Release: 15. oktober

De fire stjernene, Willis, Freeman, Malkovich og Mirren, spiller pensjonerte CIA-agenter som samles igjen etter at de blir mål for attentatforsøk. Det høres ut som dritt og traileren, som avslører nok til å hoppe over de 30-40 første min av filmen hvis du noen gang gidder å se den, viser en høyt budsjettert drittfilm, som forventet. Det er synd å se gode skuespillere kaste bort slutten av karrieren sin på dette:




12. Hereafter
Av: Clint Eastwood
Med: Matt Damon, Bryce Dallas Howard, Cécile De France
US Release: 22. oktober

Jeg liker Clint Eastwood. Også som regissør. Jeg liker Matt Damon. Men når Clint Eastwood regisserer en film om en mann (Matt Damon) som kan snakke med de døde faller interessen dramatisk. Hereafter handler om forskjellige mennesker som har mistet sine nærmeste under forskjellige omstendigheter og de har til felles at de trenger Damon til å kontakte de døde for dem. Overnaturlige thrillere er noe dritt. Bare se her:




13. Welcome to the Rileys
Av: Jake Scott
Med: James Gandolfini, Kristen Stewart, Melissa Leo
US Release: 29. oktober

Kort oppsummert: Et ektepar (Gandolfini og Leo) har mistet sin datter og sørger over dette. Mannen drar til New Orleans hvor han møter en ung stripperske som har rømt hjemmenfra (Stewart). Han og kona bestemmer seg for å kompansere for sorgen ved å prøve å være foreldre for den unge jenta. Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om denne filmen. På minussiden virken den forutsigbar, uoriginal og Kristen Stewart er ikke min favorittskuespiller. På plussiden har Stewart spilt godt før (Into the Wild) og har fått mye skryt for sin rolle i The Runaways (filmanmeldelse kommer snart). I tillegg er jeg veldig glad i Gandolfini. Om dette blir enda en onsdagsfilm eller om det faktisk blir bra gjenstår å se. Vil du se Kristen Stewart ta seg selv i luggen igjen, se her:




14. Due Date
Av: Todd Phillips
Med: Robert Downey Jr. og Zach Galifianakis
US Release: 5. november

Jeg liker Todd Phillips fordi han har regissert Old School, Stasky & Hutch og The Hangover. Jeg liker Zach Galifianakis fordi han har (som de sier i Zombieland) "a direct link to my 'funny bone'". Og jeg liker Robert Downey Jr. av åpenlyse grunner. Så når de samles for å lage en road comedy er jeg helt med. Can't wait!




15. Fair Game
Av: Doug Liman
Med: Sean Penn og Naomi Watts
US Release: 5. november

Politisk drama/thriller. Masseødleggelsesvåpen. CIA-agent Valerie Plame (Watts) blir jaget av CIA/US Government etter å ha gravd for dypt i saken om WMDs. Den eneste grunnen jeg kan finne til å se denne filmen er Sean Penn, som spiller Plames ektemann. Jeg kommer til å se den av respekt for han, og kun derfor.